Forsoningstanken hos
Peter.
Petrinsk forsoningsteologi.
Av Nils Dybdal-Holthe.
1992
Innledning.
Forsoningstanken er den sentrale ide i hele Bibelen. Vi finner den gjennom hele Skriften, noen ganger tydelig uttalt. Andre ganger er den mer implisitt i tekst og handling.
Derfor er det ikke underlig at en apostel som Peter også tar opp tanken flere ganger. Han hadde fulgt Jesus hele tiden i hans offentlige tjeneste. Og han hadde en bitter erfaring som viste ham nødvendigheten av forsoning.
I. Peters liv.
Navnet Peter betyr fjell eller klippe og er det samme som Kefas. Han hadde også navnet Simon før han møtte Jesus. Han var en av de 12 og ble tidlig kalt til disippel.
Her vil vi tale litt om Peter og hva Gud gjorde med ham, hvorledes han dannet og formet Peter etter sin vilje. Peter var ikke enkel å frelse. Gud hadde mye strev med ham. Men han er et strålende eksempel på hvorledes Gud arbeider lenge med mennesker for å føre dem til himmelen.
Mange av oss er som Peter. Gud har strev med oss på mange måter. Men nettopp fordi Peter kunne bli frelst og bevart, skal vi få tro for at andre kan bli det om det ser håpløst ut. Og vi skal ikke selv gi opp om alt går imot.
Vi skal bare ta med litt av det Peter opplevde her. Vi finner flere ting om ham i Bibelen. Men han ble en leder i Guds rike og derfor kan vi se litt på hans liv. Det kan være til hjelp.
1. Kallet til frelse.
Først vil vi se på kallet han fikk til frelse. Joh. 1, 40-42. Her ser vi hvorledes Peter ble vunnet for Guds rike. Han ble vunnet ved personlig arbeid og samtale. De fleste som blir frelst i dag, blir også vunnet slik. Og det var broren Andreas som hjalp ham. Han ble altså vunnen av en som kjente ham. Gud brukte et menneske i denne tjenesten. Kallet kom ikke som en åpenbarelse fra det høye. Men en som selv hadde møtt Jesus, fortalte det videre og vitnet om sin tro. Og Peter kom selv og fikk møte Jesus. - Vi møter Andreas igjen da Jesus mettet 5000 i ørkenen (Joh. 6, 8). Han er en av de stille apostlene. Da fikk han gjøre Jesus oppmerksom på en liten gutt som hadde litt mat med. Jesus trenger også noen anonyme venner som gjør det andre overser, men som får stor betydning i Guds rike.
Peter fikk et direkte kall av Jesus. Vi må også få det. Det er når vi har kall at vi kan komme. Det er løgn å tro at folk kan komme den tid de selv vil. I Joh. 6, 44 sier Jesus: Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham. Vi må altså bli dratt til Jesus. Og det skjer ved Den hellige Ånd. I Katekisma sier Luther dette slik: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet...
I Mat. 4, 18 hører vi om et annet og nytt møte med Jesus. Og det blir avgjørende for ham. Fra nå av er han en disippel. Det er ikke nok å høre om Jesus eller få et ytre og løst møte med ham. Bibelen sier vi må bli født på ny. I 1. Pet. 1, 3 skriver Peter dette slik: han har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det må skapes nytt liv i en synder for at han skal bli frelst. Da er han en kristen. Det er ikke nok å bøye seg eller si ja med munnen og forstanden. Vi må så å si flytte inn i Jesus, få se oss frelst og frigjort i evangeliet og ta imot Jesus i vårt hjerte.[1]
I det andre brevet sitt skriver han slik om dette: han som kalte oss og gav oss de største og dyreste løfter forat vi ved dem skulle få del i guddommelig natur, etterat dere har sluppet bort fra forfallet i verden. 2. Pet. 1, 3-4. Frelsen skjer ved Ånden. Men forutsetningen er at vi sier nei til synden og verden og kommer til Jesus med alt. Då får vi del i guddommeleg natur, står det.[2] Han gir oss de største og dyreste løfter. Det er evangeliet om Jesus og hans død for våre synder, og hvorledes vi får del i det av nåde. Noe større enn det finnes ikke. Og det er kostbart. "Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag." Men vi må ta imot. Det er vår del og vårt ansvar, og det har ingen ting med en lovisk holdning å gjøre.
2. Kallet til tjeneste.
Videre fikk Peter et kall til tjeneste i Guds rike. Da han møtte Jesus (Mat. 4, 18), fikk han høre at Jesus sa: jeg vil gjøre deg til en menneskefisker. Det ble livskallet hans, rett og slett hans "yrke" senere. Han skulle bruke sitt liv til å lede mennesker til Kristus slik at de ble frelst. Han skulle ikke først og fremst lede dem inn i en ny kirke eller en organisasjon. Men folk skulle få et møte med Jesus personlig. Det er egentlig kristenkallet i dag også. I Luk. 5 får han et møte til med Jesus, det er trolig senere. Her er det sagt mer detaljert. De hadde fisket forgjeves en hel natt og Jesus stod på stranda. Jesus sa til dem: Legg ut på dypet, v. 4. Det kunne nok virke litt tvilsomt etter så lang tid på sjøen. De var fiskere av yrke og visste nok hvor vanskelig det var. Peter står fram og sier: På ditt ord, Herre. Det var viktig. Han hadde fått tillit til Jesu ord. Og da underet skjedde, så han seg ganske uverdig. Gå fra meg, jeg er en syndig mann, sa han. Da var det Peter fikk høre: Frykt ikke, fra nå av skal du fange mennesker, v. 10. Han skulle bli en tjenar for Kristus og vinne noen for himlen. Grunntekstordet betyr å ta noen levende, ta fanger. Og sannelig skal Guds tjenere fange mennesker for et nytt liv der det gamle må dø, men et nytt liv oppstår. Peter kaller seg selv for Kristi tjenar og apostel. 2. Pet. 1, 1.
3. Peter blir prøvd.
Når vi følger Peters liv videre, finner vi snart at Jesus prøvde han på flere måter. Han blir ført inn i forskjellige situasjoner i livet. Jesus ville prøve hans tro, slik at den skulle bli sterk. I 1. Pet. 1, 7 taler han om det for leserne: som gull, glødet i ild. Ingen tro blir sterk uten å bli prøvd. Og da spørst det om troen vår holder prøve. Vi kan trekke fram noen slike situasjoner han kom opp i.
Jesus gikk en gang på sjøen, Mat. 14, 26ff. Da de så det, ble de alle redde. Peter var likevel litt annerledes og sa: er det deg, så si til meg at jeg skal komme til deg på sjøen. Og Jesus gjorde det. Da opplevde Peter at han kunne gå på havet på Jesu ord og befaling. Det må ha vært en underlig erfaring for ham. Men så så han bølgene, og da sank han og måtte rope: Herre, frels jeg går under.
Det var en viktig erfaring i troslivet hans: så lenge han så på Jesus og holdt seg til hans ord, gikk det godt. Så snart han så omkring seg, på uværet og vanskelighetene, gikk det galt. Og da måtte Jesu sterke hånd ta fatt i ham, og han fikk høre dette om seg selv: du lite troende! Troen hans hadde ennå en lang vei å gå.
En annen gang talte Jesus sterkt og hardt om seg selv som det eneste livsens brød for et menneske. Mange av de som hadde fulgt ham og kalte seg disipler, gikk da bort. De ville bare være med i medgang med et enkelt budskap. Jesus spurte da de tolv: vil også dere gå bort? Da var det Peter svarte for alle: Hvem skal vi gå til, du har det evige livs ord. Joh. 6, 66-68. Der fikk han bære fram sin bekjennelse: Ordet - det var redningen. Peter ble sterk i troen fordi han bygde på Ordet. Det ga visshet og kraft.
Men Peter fikk oppleve mer. I Mat. 16, 23 ble han refset av Jesus fordi han ikke forstod hvorfor Jesus måtte inn i lidelsen og dø for oss. Vik bak meg, Satan, sa han. Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører mennesket til. Og det er ganske naturlig. Det er slik vi alle er etter vår natur. Peter var slett ikke så uvanlig der.
I Luk. 22, 32 finner vi at Jesus bad for Peter. De er kommet til påskehelga og Jesus vet hva som skal hende: Peter vil fornekte ham. Nå har han vært i bønn for Peter. Men han ber ikke om at Peter må la være å banne eller bli fri fristelsen til å fornekte ham. Han visste at det ville og måtte skje. Han ser våre svake punkt og vet vi vil falle i synd gang etter gang. Men Jesus ber om at Peter må komme tilbake til ham, be om tilgivelse. Det er det avgjørende om vi skal være troende. Og det er nettopp slik han tar seg av sine feilende venner på jord. Han kommer med ny tilgivelse.
Så kom påsken, og Peter fornektet tre ganger. Men - det var svar på bønn - utenfor porten lå han og gråt, v. 62.
Det var Peters redning og oppreisning.
4. Peter ble brukt.
Likevel, Peter ble brukt av Gud i tjenesten. Gud slår ikke hånda av oss om vi feiler og "skjemmer" oss ut eller ikke er støpt i samme form eller er fullkomne. Mennesker venter ofte at vi skal være uten feil. Men Gud tar seg av oss igjen og igjen - bare han slipper til.
Peter fikk se Jesus som den oppstandne, Luk. 24, 34 og 1. Kor. 15, 6. Det var altså kjent for de andre som f. eks. Paulus at han fikk en særleg åpenbarelse av Jesus. Og det var nødvendig for at han skulle settes inn i tjenesten på nytt. Det ser vi i Joh. 21, 3-7.15-19. Peter ville av sted å fiske og slik gå tilbake til det gamle livet han forlot 3-4 år før. Og de andre var med, men de fikk ingen ting den natta. Og på stranda stod Jesus og ventet på dem. Et nytt under fikk Peter se da. Kast garnet på høyre side, sa Jesus til dem. Og da ble det fisk. Ikke fordi det der var mer fisk enn andre steder, men fordi de gjorde det på Jesu ord. De måtte hele tiden opplæres til å stole på hans ord og løfter. Snart skulle de bare ha det å bygge på.
Etter måltidet fikk Peter spørsmålet: elsker du meg? Det var da han fikk oppgaven: fø mine lam og mine sauer, og vokt sauene. Det var tjenesten i Guds rike, han skulle bli brukt av Gud.
Først ser vi det på pinsedag, Apg. 2, 14. Det var han som var hovedtaler. Og i den talen viste han nettopp til hva Gud hadde sagt i GT. Det var et resultat av oppdragelsen i Guds skole. Han talte ikke slik han mente var best, eller det han trodde ville nå mest fram til folket. Nei, han brukte Ordet. Det hadde Jesus lært ham. Og 3000 ble frelst den dagen. Gud hadde grepet inn med et større under enn noe annet enn det han hadde sett før.
Etter pinse finner vi ham flere ganger i tjenesten. Ved bønnetimen i kap. 3 får han hjelpe en som hadde det vondt. Bare ved Jesu navn kunne det skje. Og i kap. 4 ser vi hvorledes vekkelsen fortsatte - nå var det 5000 nyfrelste i Jerusalem. Og Peter var en sentral person i denne vekkelsen.
Senere møter vi ham som reisetaler. Han var en tid i Lydda ved kysten, kap. 9. Der reiste han opp Tabita fra de døde og mange trodde på Jesus der. Vekkelsen utbredte seg altså over landet og ikke bare i Jerusalem.
Det er mens han er her at han får bud fra Cæsarea om å komme til Kornelius og tale ord til ham som han skulle bli frelst ved, kap. 10-11. Og hele hans hus ble døpt da. Gud viste ham at ingen var uren i den betydning at de ikke kunne få evangeliet. Det skulle være for alle. Denne hendelsen åpnet vei til ikke-jøder for ordet om Jesus. Fra nå av går evangeliet ut i verden og seirer over stadig flere.
5. Peter dør.
Jesus sa noe til Peter som ikke var til de andre: en profeti om hans død, Joh. 21, 18-19. Han skulle ikke dø naturlig eller på vanlig måte. Andre skulle binde ham og føre ham dit han ikke ville. Men han skulle æra Gud med sin død, så selv i den stund ble han en tjenar for Gud.
Før det hendte skulle han altså være i tjeneste for Jesus og hjelpe mange til tro. Og han fikk tid å sende to brev til venner og andre troende. Men at han var den første biskop i Rom som den katolske kirke sier, er det ikke holdepunkt for i Skriften.[3]
Bibelen sier heller ikke noe om hvorledes han døde. Men en legende sier at han ble korsfestet i Rom under keiser Neros forfølgelse i år 64. Da bad han om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig å dø på samme måte som Frelseren, sa han. Det viser at han var en ydmyk tjenar for Herren. Biskop Eusebius (d. 339) forteller dette.
6. Petrinsk teologi.
Selv om dette ikke skal omhandle alle deler av Peters teologi, skal vi gi en oversikt over dens hovedtrekk i hans første brev. Vi skal innskrenke oss til å henvise til skriftsteder med korte merknader for hvert punkt.[4]
1) Læren om Gud.
a) Treenigheten - som ellers i NT, kap. 1, 2.
b) Faderen - Gud som skaper, 4, 19. Han gjenføder oss, 1, 3 og 23.
c) Sønnen - frelser som vist i dette arbeidet.
d) Ånden, kap. 1,2 og 11f; 4,14.
2) Læren om gjenløsningen.
a) Forberedelsen - preeksistens, 1, 10-12.
b) Inkarnasjonen - Jesus ble helt menneske, med kjød og ånd, 3, 18.
c) Eksempel på et fullstendig og fullkomment menneskeliv, 2, 21.
d) Soning av synd og hans død - som vist i dette arbeidet.
e) Oppstandelsen - opphøyelsen, 1, 11; 3,22; 1,3.
3) Læren om kirken, menigheten.
a) Det brukes tanker og ord fra GP, 2,5 og 9f.
b) Kirken er et universelt broderskap, 2,17; 5,9.
4) Eskatologi. 4, 7; 1,7.13; 5,4; 4,13; 1,11.21; 5,1.10; 1,17, 2,23;4,5;
a) Det vil bli en åpenbarelse.
b) Det vil bli en dom.
c) Deres skjebne som døde før Kristi tid, 3, 19f; 4, 6.
II. Peters brever.
I Bibelen har vi to brev som bærer Peters navn. Man har ikke alltid tatt det for gitt at de derfor er skrevet av ham. Slik er det med flere bibelskrifter. Vi skal ikke gå nøye inn på denne problemstillingen her. Vi skal bare si oss enige med den hevdvunne tro at brevene stammer fra Peter. På konservativt hold er det likevel stort sett enighet om at det første brevet er forfattet av Peter. Man er ikke så sikker på det andre.
Luther skriver i sin innledning til NT at Peter skrev sitt første brev "til de omvendte hedninger og formaner dem til å bli faste i troen, og å vokse ved all slags motgang og gode gjerninger".[5] Derimot skriver han ikke utrykkelig at Peter har skrevet det andre brevet som bærer hans navn. Han henviser til forfatteren bare ved pronomenet "han". Men vi kan forutsette at han mener Peter ettersom avsnittet om andre brev kommer rett etter første brev der han har skrevet at Peter skrev det. Det andre brevet, sier Luther, er skrevet "imot dem som mener at den kristne tro kan være uten gjerninger".
I sin fortolkning til Peters andre brev skriver Luther derimot direkte at Peter skrev det: "Peter skrev dette brevet fordi han så at den rene og sanne lære om troen ville bli forfalsket, fordunklet og undertrykket."[6]
Om hans første brev skriver Luther noe viktig med tanke på temaet vi behandler her: "Dette brevet av Peter er et av de edleste skrifter i Det nye testamente; det er det ekte og rene evangelium."[7] Da kan vi forutsette at også den petrinske forsoningslæren er det ut fra hans ståsted.
III. Bakgrunn.
Forsoningstanken hos Peter og de andre apostlene hadde bestemte forhold som bakgrunn for tanken og ideen om en forsoning. Denne bakgrunnen forteller også det vesentlige om hva forsoning er. Det ligger ikke alltid åpent framme i dagen. Vi må trenge inn i tekstene og tidsepoken de er blitt til i for å se den fulle betydningen av ordet. I noen grad skal vi gjøre det her. Vi kan særlig tale om to slags bakgrunnsstoff for Peter i denne sammenheng: Det gamle testamentet og Jesu forkynnelse.
1) Profetier og forbilder i GT.
Som jøde kjente Peter uten tvil Det gamle Testamentet. Han hadde sikkert vært med på ofringer i templet i Jerusalem og deltatt i synagogegudstjenesten i sin hjemby.
Tempeltjenesten og ofringene var forkynnelse ved hjelp av forbilder og handlinger med dypere innhold enn den synlige.
a) Profetier.
Det finnes klare profetier om Messias i GT. Blant dem er også profetord om Messias' gjerning. Det er vanskelig å tolke f. eks. Jes. 53 på noen annen måte enn som stedfortredende lidelse.
Jes. 53.
Avsnittet i kap. 52,13-53,12 kalles den fjerde "Herrens tjener sang" hos profeten Jesaja, etter kap. 42,1-9, kap. 49,1-6 og kap. 50,4-9, som inneholder de tre første sangene. De omtaler Messias som Herrens tjener under forskjellige synsvinkler.
Den fjerde sangen har det klareste bilde av Messias som den lidende tjener i Bibelen.
Forståelsen av Messiasprofetiene har variert mye blant forskere og teologer. Det gjelder også denne sangen. Noen har ment han er Israel. Man har (særlig tidligere) framstilt Herrens tjener i disse sangene som "den ideale tjenerskikkelse" i motsetning til tjeneren som Israels folk i f. eks. Jes. 41.[8] Også Mowinckel heller i den retningen. Men han mener også at i sangene "kan så å si hver enkelthet leses i lyset av Kristus".[9] Ut fra stil og verbalformer slutter han at sangens første del taler om noe som allerede er skjedd: "tjeneren har levd og lidt og er død". Bare tjenerens "oppstandelse" gjenstår.[10]
Her vil vi gi Anders Hoaas rett når han sier at "skildringen er for personlig til å passe på folket som sådant."[11]
Skildringen av "tjeneren" er enestående i Bibelen og gir et veldig inntrykk. Han ble foraktet og forkastet, men skapte likevel undring. Han var liten og lite prangende, men ble likevel stedfortreder for folket ("vi" og "oss"). Han tok både sykdom og synd og bar folkets straff etter en Herrens forordning. Ja, han måtte dø for folket, og ble begravet hos en rik - som uttrykk for at døden virkelig var funnet sted.
Vi må forutsette at Peter og de andre apostlene har forstått i alle fall noen av disse profetiene om Messias. Peter henviser f. eks. til Jes. 53 i 1. Pet. 2, 24b-25. Det viser fortrolighet med profetordet. Jfr. 1. Pet. 1, 10-12. Men det er ikke åpenbart at de umiddelbart forstod at de gjaldt Jesus Kristus mens de vandret sammen med ham. Det viser ord som f. eks.
b) Forbilder.
I tillegg til de direkte profetiene finner vi også forbilledlige handlinger i GT. Selve tabernaklet er av kristne forkynnere blitt forstått som en mektig forkynnelse av Messias og hans gjerning.[12] Mest nærliggende er det å tenke på ofringene i den gamle pakt.
2) Jesu forkynnelse for apostlene.
Mat. 20, 28; Luk. 18, 31-34.
Det er tydelig at Jesus har talt om sin død for disiplene, Mat. 16. Og han har vist han skulle bli et offer og et løsemiddel. Som jøder har disiplene og mange tilhørere forstått at det hadde relasjon til tempeltjenesten.
IV. Peters bekjennelse.
1) Broren Andreas' vitnesbyrd. Joh. 1, 42.
Peter er i en unik situasjon med hensyn til sin omvendelse. Han ble ført til Jesus av sin egen bror, Andreas. Joh. 1, 40-42. Det er to måter å oversette v. 42 (i NO-30 og NB-88) og v. 41 (i NO-78). Det greske verbet hevriskå blir oversatt med "traff" i NO-78, mens de to andre nevnte oversettelsene har "finner". Det første kan lett oppfattes som om Andreas fant Peter tilfeldig, mens det andre leder tanken hen på søking og leting etter broren. Denne distingsjonen kan ha betydning i forkynnelsen og forståelsen av Andreas' person og karakter. Gjorde Jesus noe inntrykk på ham slik at han virkelig ønsket å lede andre til Messias? På bakgrunn av det Messiasbildet GT gir, er det rimelig å anta at Andreas virkelig ble oppglødet ved denne oppdagelsen. Og det er intet som tyder på at Andreas var selot[13] som dermed hadde et mer "moderne" jødisk Messias-syn.
Det greske ordet har imidlertid begge disse nyansene. Arndt-Gingrich (1975) sier uttrykkelig at hevriskå betyr å finne etter søking, men at ordet også kan bety å finne noen tilfeldig uten å ha søkt etter noen. Det sier også C. Berg i sin ordbok.[14]
Hovedsaken er likevel det Andreas sier. Hans vitnesbyrd er enkelt men klart: "Vi har funnet Messias." For en jøde ble tanken straks ledet til det Skriftene sa om den salvede.[15] For troende jøder var tanken på en kommende Messias selve redningen, ikke bare fra menneskelige kår men fra alt ondt.
Peter bar altså med seg denne tanken senere i livet. Det ser vi på hele hans utvikling. Det er Messias-tanken som ligger under hans brev og forkynnelse.
2) Joh. 6, 68ff.
Noe senere - kanskje mot slutten av Jesu andre arbeidsår - møter vi Peters store bekjennelse. Jesus har mettet 5000 i ørkenen og talt om livets brød. Det er bare Jesus som kan gi verden åndelig liv. Mange trakk seg da bort fra Jesus og disiplene. Det gir Jesus anledning til å sette disiplene på en virkelig tøff prøve. Vil også dere gå bort? spør han. Joh. 6, 66-71.
Det er klart at dette må ha berørt dem i tanke og følelse. Etter to års læretid hadde Jesus ikke mer tillit til dem?
Da møter vi igjen Peter. Messiastanken er ennå levende, og han gjør seg til talsmann for alle tolv: Hvem skal vi ellers gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige. At Jesus er Guds Hellige må her bety at han er Messias, dvs. den hellige Guds utsending som selv er hellig.[16] En gryende tanke om at Jesus virkelig er Gud bor nok i Peter her. Han sier tror og vet. Verbene står i perf. ind. aktiv som kan oversettes med: har trodd og har erkjent. De har med andre ord vunnet fram til denne tro og erkjennelse av hvem Jesus egentlig er - i motsetning til de jøder som forlot ham. Det er denne Guds Hellige Peter skriver om senere.
3) Mat. 16: I Cæsarea Filippi.
Det har vært diskutert hvorvidt Joh. 6 og Mat. 16 er identiske hendelser. Her må vi bare si oss enige med O. Moe som viser at forskjellene er så store at det ikke kan være samme begivenhet. Likheten blir at Peter er talsmann for de andre inkludert seg selv og at svarene i alt vesentlig har samme innhold.[17]
Peter er som sagt talsmann også her. På spørsmålet: hvem sier dere at Menneskesønnen er? svarer han direkte: Du er Messias. Her klinger altså vitnesbyrdet fra Andreas med på direkte måte. Det som kanskje uttrykte en viss usikkerhet i Joh. 6 da han sa: vi tror og vet, er nå borte. Nå heter det kontant: Du er. Folk flest var usikre. At dette var en guddommelig åpenbarelse og ikke et resultat av menneskelig fundering, er klart av Jesu svar: kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen.
Dette må han gjort Peter vissere og sikrere enn før. Har Gud åpenbart det, må det være sannhet. Nå visste han og de andre 11 at Jesus virkelig var Bibelens Messias. Store ting var i vente.
4) Mat. 17.
Seks dager etter kommer en ny opplevelse og faktisk en ny bekjennelse av Peter. De er på "tabor" der Jesus ble forklart for tre av disiplene, Peter, Jakob og Johannes. Guds røst lød fra himmelen: Dette er min Sønn. Så var det klart for Peter at Jesus ikke bare var Messias (om han kanskje kunne tenkes løsrevet fra Guds familie), han var Gud selv. Det må ha skapt en så hellig atmosfære der på fjellet som knapt noe annet. Det ser vi av at de kastet seg til jorden og var slått av skrekk. At Peter mer enn de andre mente dette var en stor stund allerede før Guds vitnesbyrd, merker vi av hans ord: Det er godt vi er her, om du vil skal jeg bygge tre hytter...
V. Peters forkynnelse i Acta.
Vel hadde Peter fornektet sin Frelser i påsken og vist seg som den svake menneskelig sett. Men på pinsedag skjer noe nytt. Nå står han fram i guddommelig, Helligånds kraft og forkynner som aldri før. Og det fortsetter han med. Her må vi begrense oss til det han sier om forsoningstanken når han taler om Jesus.
1) Pinsedag, Apg. 2.
På pinsedag møter vi altså en ny Peter. Eller kanskje det er den gamle Peter fra Cæsarea og "Tabor" som kommer igjen. Da Ånden falt, var det han som som grep ordet og talte til massene i Jerusalem.
Et særpreg ved Peters tale pinsedag er hans sitat fra GT.[18] Hovedsitatet er utvilsomt profetien i Joel 3. Han forkynner altså at profeten Joel talte om pinsedag. Han sier det slik: "Her skjer det som profeten Joel talte om." Han mener ikke å si at det Joel forkynte også kunne passe for denne tida. Han mente at Joel forutsa og profeterte om den dagen. Det var en direkte profeti om at Den Hellige Ånd skulle gis på en ny måte - til alle mennesker, endog trellene og trellkvinnene.
Dette var en forutsetning for at forsoningen skulle nå ut til alle. Åndens oppgave var nettopp å herliggjøre Kristus. Joh. 16, 14.
Når Peter så skal forklare det som har skjedd, taler han direkte om korset. Og han sier noe dramatisk og alvorlig når han taler om dette: det er de som har drept Jesus.
Men denne Jesus seiret over døden idet Gud reiste ham opp! Og da siterer han Salme 16 som taler om oppstandelsen. Her sier han direkte at David var profet og så inn i framtiden (v. 31).
Til slutt siterer han så Salme 110 som også blir sitert i Hebr. 1, 13. Ut fra disse skriftstedene konkluderer han med at denne Jesus fra Nasaret var Messias. Gud han gjort ham til det. Dette salmeordet sikter på Kristus og ikke på David, som Frøvig sier.[19]
2) En helbredelse. Apg. 3.
Neste gang vi møter Peter som predikant er etter helbredelsen ved den fagre port i Jerusalem. Han gjorde underet i Jesu navn, og det skapte uro. Folk stimlet sammen i Salomos buegang, og der talte Peter. Det var ikke han som gjorde underet. Nå benytter han anledningen til å forkynne ordet om Jesus. Også nå legger han skylden for Jesu død på jødene - det var de som var inne på tempelområdet. Derfor sier han også: våre fedres Gud, v. 13. Det var de som utleverte ham og fornektet ham. Han kaller Jesus Den hellige, Den rettferdige og Livets Høvding.
Viktig er her at dette ikke var tilfeldig eller at den egentlige skylden lå hos de jøder som gjorde det. De handlet i uvitenhet, sier Peter, v. 17. Gud hadde nemlig latt profetene forkynne for lenge siden at dette måtte skje: Messias skulle lide.[20]
Her ser vi perspektivet. Det fritar egentlig disse jødene for skyld i den forstand at det ikke var de personlig eller bare de som drepte Jesus. For Messias skulle gjenopprette alt som profetene hadde talt. Og de talte ikke eksklusivt om jødene på Jesu tid og heller ikke bare om jødefolket.[21] De talte om "de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet" (Jes. 66, 19). Det er misjonsbudet. Folkeslagene (hedningene) skulle også høre og få del i budskapet.
Årsaken til Jesu død ligger altså ikke hos noen få jøder eller romerske soldater. Den ligger i alle menneskers synd. Derfor måtte Jesus komme. Derfor måtte alle vende om og tro, både jøder og hedninger.
Også nå siterer Peter GT, nemlig Abrahamsprofetien, v. 25, i rekken av alle profetene fra Samuel av. Ordet er interessant på flere måter. Her må vi nøye oss med å peke på et par ting. Abrahamsprofetien om velsignelse blir brukt om Jesus og den nye pakts tid. Pakten gjelder den nye pakts tid: "Dere er barn av...den pakt som Gud gjorde..." Dernest kaller han Jesus Guds tjener - nettopp for frelsespakten. Og endelig er velsignelsen identisk med frelse og syndenes forlatelse: "når hver av dere omvender seg..." (v. 26), jfr. v. 19 med den dobbelte betegnelse for omvendelse.[22] Gud kan velsigne, dvs, frelse, nettopp på grunn av forsoningen. Den kommer som en frukt og følge av Jesu død. For å forstå den første forkynnelse, må vi alltid ha det in mente. Jesu død som soning er alltid implisitt selv om det ikke er uttrykkelig nevnt. Det var jo selve hensikten med Jesu fødsel og liv.
3) Hos Kornelius i Cæsarea, Apg. 10-11.
Det som hendte denne gang har mange sider. Det får følger for misjonsarbeidet og har noe å si oss om forkynnelsen. Når Peter skal tale om Jesus for hedningen Kornelius, legger vi merke til at han drar fram flere trekk fra hans liv. Men han taler også om at "de" drepte ham (10, 39). Her tenker han åpenbart på jødene slik han gjorde pinsedag.
Noen utleggelse av Jesu død finner vi ikke her. Han konstaterer at det har skjedd uten å tolke det. Det var andre ting som denne gang var viktig, nemlig at Gud ikke gjør forskjell på folk. Hedningene skulle også bli frelst - på samme måte ved tro. Troen "kom" da Peter talte, leser vi. Her kan vi regne med at Peter talte om Jesus slik han alltid gjorde. Underforstått vil Jesu død høre med her.
VI. Peters første brev.
Vi skal altså bruke første Peters brev som grunnlag for talen om Jesu forsoning her. Flere skriftsteder er her av spesiell betydning. Men først vil vi se litt på brevet generelt.
1) Tid.
Hva tid ble brevet skrevet? Og hvilken relasjon får det slik til det som ellers skjedde i kirkens liv og historie?
Man mener at Peter skrev brevet i Rom (jfr. kap. 5, 13). Det har vært flere forslag til forståelsen av hva "Babylon" er her. Albert Barnes refererer flere: Babylon i Egypt, Jerusalem, Rom og Babylon ved Eufrat. Han argumenterer for det siste.[23] Mange nyere evangeliske tolkere tolker det om Rom, som f. eks. W. Grudem. Han sier det ikek fins noe bevis for at Peter noen gang har vært i Babylon, Mesopotamia, og heller ikke at det var en menighet der.[24]
Og det er trolig skrevet vinteren 63-64, kanskje så sent som våren og sommeren år 64, kort tid før Peter led martyrdøden ifølge oldkirkelig overlevering. Bjerkrheim argumenterer med dette.[25]
2) Hovedtanker i brevet.
Første Peters brev har flere hovedtanker. Først forsoningslæren som går gjennom hele brevet og som ligger underforstått i andre vers enn de vi skal kommentere her.
Dernest nevnes lidelsestanken, at de troende må lide for Jesu skyld og hva det betyr. Ordet lide eller lidelse er nevnt hele 15 ganger.
En tredje stor tanke i brevet er helliggjørelseslæren. Vi har her meget sterke formaninger til et hellig og sant liv for de kristne. Begrunnelsen går tilbake til GT og Guds egen hellighet (1, 16). Bjerkrheim har disse to siste tankene som hovedgrunn for at brevet ble skrevet.[26]
Brevet må slik være skrevet i en gryende forfølgelsestid. Det stemmer godt med at brevet er skrevet som "den store apostelens svanesang" (T. Bjerkrheim). Motstanden i Rom ved keiser Nero danner da bakgrunnen for at Peter skrev brevet, sammen med en motstand mot kristendommen i Lille-Asia der leserne bodde.
Hva har så dette med forsoningslæren å gjøre? Nettopp i slike trengselstider behøver de kristne en trygg og sterk grunn å stå på. De må eie noe som holder også foran rasende løver på Colosseum og Circus Maximus i Rom. Og ingen ting er så godt egnet til det som en sikker forankring i Jesu forsoning. Han led mer enn de noen gang ville komme til å lide. Bare den tanken gir styrke (jfr. kap. 2, 21). Men enda mer betyr det at de ved hans død er rene for Gud og derfor rede til å møte Gud selv om det skulle bli på bålet.
3) Forsoningsteologi.
Den hovedtanken vi skal arbeide spesielt med i dette brevet her er læren om forsoningen. Det betyr her hva Jesu død betyr for et menneske. Vi kan ikke vente at alle sider ved læren skal komme fram i et kort enkelt brev. Men det er overraskende hvor mye Peter har skrevet om saken i en så kort "avhandling". Kan litt av årsaken være at nå føler han at han har kort tid igjen. Her gjelder det å nytte tiden og gi maksimalt til vennene som er "spredt omkring". Det er kort tid igjen før han selv skal gi sitt blod som vitne om Frelseren han engang fornektet. Det skal ikke skje denne gang. Nå har han en trygg grunn å stå på. Det vil han formidle videre. Og slik kan han bli til hjelp for andre lidende brødre som kanskje var fristet til å gi opp.
a) Kap. 1, 2: oversprengt med blod.
Forsoningstanken finner vi allerede i andre vers: "De som er utvalgt slik Gud Fader forut hadde bestemt, og ved Ånden innviet til lydighet og til å bli renset ved Jesu Kristi blod."
Det uttrykket som er av interesse her er: "til å bli renset ved Jesu Kristi blod." Slik er i sak både NO-78 og NB-88. Hva betyr det?
Oversettelsen fra 1930 hadde her uttrykket: "oversprengning med Jesu Kristi blod." Det er en mer ordrett gjengivelse av det greske uttrykket på grunnteksten: "rhantismon haimatos Iæsou Christou". Mange eldre oversettelser følger i sak vår eldre oversettelse av 1930, det gjorde også Ungdomsoversettelse, 1959, og NT på moderne norsk (Acta-utgaven, 1973). Oversettelsen før denne var mer som 1978, mens en gammel oversettelse fra 1699/1738) har: "til Jesu Kristi blods bestenkelse", altså saklig lik 1930.
Disse oversettelsene kan innebære nyanser i fortolking og forståelse, selv om sluttresultatet i noen grad blir det samme.
Hva sier fortolkerne til dette?
Trygve Bjerkrheim skriver sin fortolkning (i Bibelverket, 1976) ut fra grunnteksten og oversettelsen av 1930 - det var før 1978-bibelen var kjent. Han tolker verset i likhet med Odland m. fl. om den daglige syndenes forlatelse. Og det er selvsagt en renselse som rettferdiggjør i sak de nyere oversettelser. Odland skriver om dette: "at de altid paanyt skulde faa sig tilegnet dette blods sonende kraft i og med den daglige syndsforlatelse." Med en slik forståelse kan man altså oversette med det mer fortolkende ordet "rense".
A. M. Stibbs har derimot et videre perspektiv på ordet.[27] Og enda grundigere går W. Grudem fram.[28] Begge fører ordet tilbake til GT og slik "oversprengning" med blod skjedde der. Ved de fleste offer ble offerblodet "sprengt" på alteret og ikke på folket som er tanken hos Peter.
I GT ble blodet sprengt på folket ved tre anledninger. Grudem mener de to første faller utenfor rammen i Peters brev og reserverer det for den siste del som saklig blir lik renselen og syndenes forlatelse. Stibbs vil derimot kunne inkludere alle.[29]
1) For det første ble blodet sprengt på folket da pakten på Sinai ble opprettet (2. Mos. 24, 5-8; jfr. Hebr. 9, 19). Ved å skrive om "oversprengningen" kan Peter med dette ha tenkt på opprettelsen av den nye pakt og lesernes del i den. De ble Guds barn og fikk del i pakten ved blodet. Senere skriver han tydelig at de ble "frikjøpt med Kristi blod" (kap. 1, 18f.).
2) For det andre ble blodet sprengt på folket da Aron og sønnene ble innviet til prestelig tjeneste, og det innebar også direkte adgang til Guds nærhet som Stibbs peker på (2. Mos. 29, 21; 3. Mos. 8, 30; jfr. Hebr. 10, 19-22). Og Peter skriver i kap. 2, 9 at de allerede er et "kongelig presteskap". Han overfører altså tanken om prestedømmet på de troende.
Grudem utelukker disse to betydningene ettersom Peter skriver til mennesker som allerede er troende. Og det bygger han på at Peter skriver om oversprengningen som siste punkt etter helliggjørelsen og lydigheten mot Kristus.
Logisk er det rett. Leserne er allerede gjenfødt (v. 3). Både helliggjørelsen, lydigheten og renselsen hører kristenlivet til. Derfor vil han reservere det til det siste punktet:
3) Blodet ble sprengt på en spedalsk når han ble renset (3. Mos. 14, 6-7). Den spedalske måtte leve for seg selv og rope: Uren, uren, når han møtte folk. Spedalskhet kan bety andre slags hudsykdommer, og Grudem mener det er et godt eksempel som kan anvendes på all urenhet som ødelegger samfunnet med Gud.
Nå kan man innvende at dette bilde også halter. Spedalskhet er også et bilde på synd som fører mennesket bort fra Gud. Det er en dødelig og uhelbredelig sykdom som ikke bare taler om et forstyrret samfunn med Gud. Det taler om å leve borte fra Gud i frafall. Slik sett kan også "renselsen" her bety en ny begynnelse på kristenlivet.
Ut fra denne argumentasjonen er det ikke så opplagt at sprengningen her betyr den daglige syndsforlatelse selv om det nok inkluderer det. Peter kan godt ha minnet dem om noe de allerede er når han skriver slik i innledningen. Selve hilsningsordene hans betyr også dette. Han ønsker dem nåde og fred, men det betyr ikke at dette var ukjent for dem. Og når han taler om hellighet og lydighet innebærer ikke det at leserne ikke var hellige og lydige.
Det går derfor an å se på dette innledningsordet som en sammenfatning av hovedtankene i brevet: som utlendinger og fremmede var de gjenstand for hat, men likevel var de utvalgt av Gud. I dette livet levde de i helliggjørelse og var kalt til lydighet og å leve i det sonende blod. Det innebærer ikke bare daglig renselse ved å få nye synder tilgitt. Det betyr å leve sitt kristenliv på paktblodets grunn. Det er Jesu verk som er grunn for tro og liv og vi behøver alltid å bli minnet om det sonende blod og den nye pakt vi er kommet inn i. Og som "prester" for Gud må vi også alltid på nytt bli minnet om hvordan vi ble det, også det ved blodet.
Det er altså mulig å se uttrykket "oversprengning med Jesu Kristi blod" som et samlebegrep for det en kristen har fått i Kristus. Hele treenigheten er ellers nevnt i dette verset. Og Stibbs peker på at oversprengningen står sist og mener det taler om at vi behøver renselsen til livets slutt.
Luther skriver til dette verset slik: "Å oversprenge betyr å forkynne at Kristus utgjøt sitt blod, går i forbønn for oss hos sin far og sier: 'Kjære Far, her ser du mitt blod som jeg utgjøt for denne synderen.' Hvis du tror dette, er du oversprengt."
Uttrykket taler altså om blodet i vid mening og ordbildet er hentet fra GT. Det taler om offeret og Jesu død for syndere og om det daglige behov for blodets rensende kraft.
b) Kap. 1, 18-19: frikjøpt med Kristi blod.
I første kapittel finner vi også et par andre vers med klar henvisning til Jesu forsoning: "Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte" (kap. 1, 18-19).
Også her står blodet i sentrum, her som betaling eller pris for vår løskjøpelse. Det er til dette verset Luther skriver så pregnant: "Denne skatt er så kostbar og edel at menneskenes tanke og sinn ikke kan forstå det. Bare en dråpe av dette uskyldige blod ville være mer enn nok for hele verdens synd." Den siste setningen har han ikke ganske funnet på av seg selv. Han henviser der til en gammel latinsk salme av Thomas Aquinas: Adore Te devote der en setning lyder: "En dråpe (av Kristi blod) kan frelse hele verden fra alle forbrytelser."[30]
Flere uttrykk er her viktige. Først må vi understreke sammenhengen dette står i. I denne del av kapitlet og brevet taler Peter om helliggjørelse og om å vandre i hellig frykt mens de er utlendinger (jfr. v. 1). "Det sterkeste motiv til en ferd i frykt, v. 18, er tanken på hva det kostet å kjøpe dem fri, og hva de er frikjøpt fra" (T. Bjerkrheim). Det er slik ordet om forsoningen settes inn her, ikke som en løsrevet læresetning. Og når apostlene ofte bruker denne læredelen slik, skal vi ikke vente at de utvikler alle sider ved den på hvert sted.
Ettersom dette er satt inn i sammenhengen om vår vandring som fremmede her på jord, har trolig Smeaton rett når han sier: "Ordene er brukt i en slik form og sammenheng at de skal vise til den første påske i Egypt og befrielsen som fulgte."[31] Det gir en mektig bakgrunn for Peters ord, og vi må forutsette at Peter kjente det Exodus som skjedde ved Moses. Jødene feirer det hvert år.
I forbindelse med påsken er det riktignok ikke brukt uttrykk som å kjøpe fri. Men beskrivelsen av lammet stemmer godt med 2. Mos. 12, 5.
En annen viktig bakgrunn er Jes. 53 som vi kommer tilbake til.
Vi må her undersøke de viktige uttrykk som er brukt i avsnittet. De kaster lys over hva Jesu forsoning er.
1) "Forgjengelige ting" er fthartois på gresk, i sing. fthartos. Det kan bety både dødelig og forgjengelig, noe som forgår i motsetning til det som består, er varig. Det tilsvarende ordet i Vulgata er "corruptibilis" (lat.). Tanken er at gull og sølv ikke er varige verdier selv om de er verdifulle i vår tidsalder. De er ikke forgjengelige etter jordisk regnemåte. I åndelig sammenheng er de derimot ubrukelige.
2) "Løskjøpt" er her et hovedord, på gresk elytråthæte, aor. pass. indik. av lytroå. Verbet betyr å forløse, å kjøpe fri med en pris, frigi mot betaling. Det er et meget illustrerende uttrykk. Det er brukt om å kjøpe fri en trell fra fengsel eller trelldom ved å betale en løsesum. Slik var ordet kjent blant hedningene, bl. a. etter Platon. For jødene ville bildet av utgangen fra Egypt være mest talende. Da var det Gud som befridde folket. Men også der er tanken om befrielse mot betaling kjent, som i 2. Mos. 21, 30.
Det beslektede substantivet lutron[32] betyr befrielsesmiddel eller løsepenge. Det bruker Jesus[33] i Mat. 20, 28: "Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." Det forklarer grunnen til at Kristus kom: han var ikke herre i den forstand at andre skulle tjene ham. Han var selv tjeneren som skulle tjene[34] og gi sitt liv. Det siste ordet taler om død, gi sitt liv i døden. Løsepenge er prisen og hensikten med døden: Ved sin død skulle han frigjøre verden fra slaveriet under synden, fra fangenskapet under Satan og fra dødsdommen på grunn av synden. At han gjorde det for mange innebærer ingen restriksjoner eller begrensinger i Kristi gjerning som kalvinistene hevder.[35]
Mange står her i motsetning til den ene, Jesus selv. Han døde ikke for seg selv eller til egen fordel, men for andre, de mange andre.[36]
Et parallellord er også Tit. 2, 14: "For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet..." I NO-30 er brukt verbet "forløse oss". Og på gresk står her lytråsætai, aor. mid. konj. av lytroomai med samme stamme som lytroå ovenfor. Kristi forløsning er altså en utfrielse fra all urett.
3) "Kristi dyrebare blod" - timiå haimati leder tanken til to forhold. Blod taler om offer. Både jøder og hedninger var kjent med det. Et liv skulle gis som soning for synd - det er blodets sterke tale. Adjektivet dyrebar viser oss verdien av offeret. For blod og liv har ikke alltid den samme verdi. De fleste bryr seg lite om de trår på et lite kryp eller slår en flue ihjel. Det blodet har ikke verdi for dem. Blir derimot kjeledyret drept ved et uhell eller med vilje, blir følelsene helt annerledes. Og blir så deres lille barn drept av en råkjører, blir sorgen nesten umenneskelig. For deres blod og liv var så dyrebart. - I Guds øyne er intet så dyrebart som hans egen sønns liv. Kristi dyrebare blod står for den høyeste livsverdi. For her lider og dør Guds egen sønn.
Ordet timios er også brukt andre steder om noe kostbart. Jakob bruker det f. eks. om bonden som "venter på jordens dyrebare grøde" (Jak. 5, 7). Høsten for bonden var selve livsgrunnlaget for ham. Uten den ble det hungersnød i en naturalhusholdning. Så "dyrebar" var den. Og uten Kristi blods forløsning er menneskeheten fortapt. Så viktig er blodet.
4) Kristus blir så sammenlignet med et lam: (som) "blodet av et lam uten feil og lyte". Selvsagt må tanken her ledes til offertjenesten i den gamle pakt - og den var i full virksomhet i Jerusalem da Peter skrev brevet. Dermed kan hele offertjenesten i templet (og det tidligere tabernaklet) klinge med her. For en jøde må det ha vært nesten utenkelig å ikke se parallellen. Og vi må forutsette at noen i disse menighetene (kap. 1, 1) var jøder. Allerede pinsedag var det folk fra disse områdene (Apg. 2, 9). Som sagt var også hedningene kjent med offertanken. Dessuten var de - nå 30 år etter Jesu død - sikkert opplært i hovedtanker i GT som var deres eneste skriftlige bibel. Det er derfor sannsynlig at de har kjent noen paralleller fra GT.[37]
Parallellen med påskelammet er åpenbar. Også der skulle det brukes et lam som offerdyr, og ikke til alle offer ble det brukt.[38] Påske ble feiret hvert år, og bare det gjør denne hendelsen godt kjent. Man mener også at de kristne i Lille-Asia (som Peter skrev sitt brev til) har feiret sin kristne påske samtidig med den jødiske påske som var 14. Nisan, og at dette var en urkristen skikk.[39]
c) Kap. 2, 24f: Kristus bar våre synder.
Det tredje stedet vi må stanse for er kap. 2, 21 og 24: "For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel... Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten."
Det står midt i et avsnitt der Peter både taler om det kristne liv med mange formaninger og der han fører Jesus inn som eksempel. Her er to vers som taler om Jesu gjerning.
1. Jesus led for dere, v. 21. Verbet her (gr. epathen) står i aor. akt. ind. av paschå: å lide. Aorist viser til en bestemt handling i fortid. Verbet refererer trolig til hele Jesu liv som en lidelse, men med særlig vekt på påsken og hans død. Teologisk er det den som får vekt. Se ellers til kap. 5, 1.
Det er to lesemåter for ordet å lide - se om dette under kap. 3, 18.
2. Jesus bar våre synder, v. 24. Verbet "å bære" er her anænenken, aor. akt. ind. av anaferå: å bære bort, å ta opp. Verbet er ikke det samme som i Joh. 1, 29,[40] som kan betraktes som et parallellsted her. Likevel har ordene så store betydningslikheter når de brukes teologisk at de kan betraktes som synonymer.[41] Begge steder gjelder det å bære noe til et annet sted. Overført brukes begge ord om Kristi gjerning.
Dette verset er ellers et meget innholdsmettet vers teologisk som vi må se på, ledd for ledd.
(a) Kristus ("han") er framstilt som den syndfrie i versene foran. Med det er det også sagt at dette ikke er et menneske. I v. 4 ble han kalt "den levende stein" som ble forkastet av mennesker, selvsagt med henvisning til Salme 118, 22f. Og dette verset mener vi taler om den kommende Messias.[42] Det samla budskap om Kristus også i dette brevet viser at han må være noe mer enn et menneske. Han er Gud.
(b) Kristus bar våre synder. Frivillig tok han synden på seg, han tok ansvaret og bar all dom og nødvendig straff. Jfr. Gal. 3, 13.. "Våre" må her bety hele verdens, både sett i lys av Bibelens budskap ellers og fordi det ikke er gjort noen reservasjoner. Peter taler generelt og universelt.
Bakgrunnen for verset er trolig profetien i Jes. 53, som Uwe Holmer o. a. peker på.[43] Å bære synden er å ta ansvaret for den og få den bort.
(c) Han bar den på sitt legeme, som offer slik dyret ble brent. Det er betydningsfullt. Det må tale om lidelsen som skjedde i legemet. "Han ble betraktet som om han hadde vært en synder, forat vi skulle betraktes som om vi ikke hadde syndet," sier Barnes.
d) Kap. 3, 18: Kristus led for synder.
I kap. møter vi også et viktig vers med flere deler av forsoningslæren: "For Kristus selv led døden for syndenes skyld, en gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende..." (kap. 3, 18).
1) Det første vi skal merke oss her er at uttrykket "led døden". På grunnteksten er her to lesemåter som saklig betyr det samme, men som kan vektlegge tanken noe ulikt. - Textus Receptus (her brukt Stephans utg. 1550) har verbet epathen, aor. ind. akt. av paschå: å lide. Som oversettelse av dette har så f. eks. King James oversettelsen: Kristus har lidt for synden. Den reviderte greske teksten til engelsk Revised Version følger samme lesemåte, det gjør også Nestle-Alands 26. utgave av gresk tekst. Men Tischendorf (8. utg.) f. eks. bruker den andre lesemåten: apethanen, også aor. ind. akt. men av apothnæskå: å dø. Nestles tidligere tekst hadde også det (25. utg.).
Det har altså variert en del med forståelsen av grunnteksten her, noe som viser usikkerhet.[44] Den ene teksten sier direkte at Jesus døde for synden, mens den andre understreker at han led for den.
NO-78 har trolig forsøkt å kombinere disse to lesemåtene ved å oversette: led døden, mens NO-30 og NB-88 oversetter direkte fra TR: Kristus led. Vulgata har derimot den andre lesemåten: Kristus døde for våre synder (pro peccatis nostris mortuus est). Innholdsmessig blir det ens: Kristus led og døde for synden. Det var hans oppgave og mål med inkarnasjonen. "Han døde altså ikke for sin egen sak, men utelukkende for andres, for å fri dem fra syndens skyld og makt og sette dem i evig frihet" (T. Bjerkrheim).
2) Det andre vi må understreke er sammenhengen ordet står i.[45] Peter har talt om de kristnes lidelse etter en formaningsdel. De led ikke forgjeves, det var "bedre" å lide som rettferdig enn som urettferdig (v. 17). Dette stadfester han så i v. 18 ved å vise til Kristus: Han led en gang. Bengel sier om dette verset: "Det er bedre for oss å lide en gang med Kristus enn for evig å være uten ham."[46] Dette skulle tale for at uttrykket "lide" er opprinnelig her.
3) Jesu lidelse var en engangshandling. Det skulle tale for at ordet "døde" var opprinnelig.[47]
I Hebr. står denne sannhet i forhold til og i motsetning til de mange offer i den gamle pakt, Hebr. 7, 27; 9, 28; 10, 10. Sammenhengen i 1. Peters brev taler om en annen side der som vist ovenfor. Likevel står sannheten fast at Kristus døde en gang og det skal ikke skje igjen. Dermed er syndens straff tatt for alltid.
4) Den rettferdige (Kristus) led for urettferdige (syndere). På gresk er dette et ordspill (som også kommer fram på norsk: dikaios hyper adikå. Her står den ene i kontrast til "de urettferdige" som må bety alle mennesker i hele verden til alle tider, ettersom intet menneske er rettferdig. Dermed er forsoningens universalitet uttalt. Kristus led for alle. Hans forløser-og frelsergjerning gjelder alle mennesker. "De urettferdige" er et talende uttrykk om menneskene. De er syndere i den forstand at de ikke eier rettferdighet og heller ikke gjør rettferdighet.
Hensikten var å føre oss fram for Gud. Det viser at Peter tar seg selv med både blant dem som var urettferdig og som ble ført fram til Gud i et nært og inderlig forhold.
Her er en del usikkerhet m.h.t. teksten, og det gjenspeiler seg i noen oversettelser. I NO-30 og NB-88 står det slik vi har skrevet her: for å føre oss fram til Gud. NO-78 har derimot: for å føre dere fram. Her er altså to lesemåter: oss eller dere. I det ene tilfelle tar apostelen seg selv med, og i det andre tenker han bare på leserne. Det har ellers liten betydning. Kristus led for alle, her er det bare spørsmål om adressaten.
e) Kap. 4, 1: Kristus har lidt i kjødet.
Det første verset i kap. 4 hører med her: "Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden." Verset står egentlig i sammenhengen fra kap. 3, 18. En del manus har et tillegg her: Kristus led "for oss", men man tror det er et senere tillegg påvirket av kap. 2, 21 og 3, 18. Teologisk er det selvsagt korrekt: det var for oss han led, ikke for seg selv eller tilfeldig.
To tolkinger er mulige ved særlig siste del av dette verset. Odland sier f. eks.: "Ved tanken på Kristi lidelse skal de overvinne sin naturlige lidelsesskyhet". Den som frivillig lir for Kristus, viser at han frivillig har brutt med synden og på den måten er "ferdig med synden". Lidelsen stålsetter altså viljen og gjør en troende fast. Her føres altså tanken tilbake til det som var sagt før om lidelsen. Luther legger også vekten på dette.
Andre legger vekt på at bindeordet hoti også kan oversettes "at" og finner innholdet i "tanke" i det følgende. "Det viser til at også Kristus væpnet seg med en tanke. Og denne tanken var ikke at han måtte lide, men at han - når lidelsen var over - for evig var 'ferdig med synden', med den lidelse som offerdøden for synden førte med seg" (T. Bjerkrheim, som heller til denne forklaring). Jfr. Hebr. 12, 2. Den samme tanken skal de troende ha, og det er et våpen mot det onde, også lidelsen.
Forstått slik har vi altså her et nytt ledd i Kristi lidelse og forsoning. Gjennom lidelsen så han fram mot lønnen og den evige herligheten som ventet. Og i fortsettelsen av denne tankerekken kommer nettopp ordet i kap. 4, 7: "Slutten på alle ting er nær."
Men vi kan spørre: er det nødvendig å velge mellom disse to tolkingene? Mon ikke begge tolkinger har en flik av innholdet i seg. Tanken på framtida er utvilsomt til stede, om lønnen som ventet og venter oss. Men samtidig er det utvilsomt en lidelse og en kamp for alle kristne. Og tanken på Kristi lidelser og seier for oss har alltid vært en kraft til å holde ut og til å leve et nytt liv.
f) Kap. 4, 13: Å ha del i Kristi lidelser.
I kap. 4, 13 tales om at dere kristne skal "glede dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet".
Ingen kan ha del i alle Kristi lidelser. Noen av dem var så eksklusive at bare han selv kan utholde dem. Det var lidelsen for synden (kap. 2, 24).
Men forfølgelsen er også en del av Kristi lidelser, dvs. de lidelser Kristus måtte tåle i sitt jordeliv fordi han var som han var og ved sin forkynnelse. Og disse lidelser vil også komme over alle sanne troende. Det er ikke likt til alle tider og på alle steder. Heller ikke i bibelsk tid var det slik. Det ser vi av Apg. 2, 47a i kontrast til Apg. 14, 22.
g) Kap. 5, 1: Vitne om Kristi lidelser.
Det siste kapittel begynner med å nevne Kristi lidelser: "Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares" (Kap. 5, 1).
Peter kaller seg selv en eldste, eller en med-eldste som det heter på gresk (sympresbyteros), det forekommer ikke andre steder i NT. Det forteller om ydmykhet, han setter seg ikke over noen andre. Han lever i bevisstheten om at alle står under overhyrden (kap. 5, 4).
Samtidig er han et vitne (martys) - det er både hans liv som kristen og hans forkynneroppdrag. Alt er med og forteller om det han tror på.
Så nevner han spesielt: han er et vitne om Kristi lidelser. Det er substantivet pathæmatån av samme rot som verbet i kap. 4,1 (pathontos), aor. akt. part. av paschå: å lide.
Substantivet "lidelser" står alltid i flertall i NT med unntak av Hebr. 2, 9.
Her hos Peter betyr det først og fremst at han var vitne til det Jesus Kristus led mens han var på jord. Da innbefatter det både lidelsen fra fariseerne og de skriftlærde o.a., påsken og til slutt døden på korset. Selv om det ikke er direkte bevitnet i NT, må vi anta at Peter stod i utkanten av folkemengden på Golgata langfredag og så det som skjedde. Han våget seg nok ikke inn til korset som Johannes.
Ordet vitne har også en kontinuerende betydning. Han skriver ikke bare om det han en gang var. Hele hans liv senere har han vitnet om dette og dermed om betydningen av det.
Hele Kristi liv var en lidelse. Men ordet brukes særlig om det som skjedde på korset.[48]
VII. Peters andre brev.
1. Tid.
2. Hovedinnhold og forhold til Judas brev.
3. Forsoningsteologi.
a) Kap. 1, 4: de dyrebare løfter.
Det første ordet som kan tale om forsoning i dette brevet tør være kap. 1, 4: "Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter." Verset taler selvsagt ikke direkte om forsoning. Men ordet løfter (plur.) leder først tanken hen på Bibelens mange løfter i den gamle pakt. De gjaldt jødene som Guds utvalgte folk. De hadde del i løfter som hedningene var utestengt fra (Ef. 2, 12). Og det var store løfter om fred og frelse og en kommende Messias. Dernest tenker vi på løftene i den nye pakt. Her er alle grenser sprengt og hvert folk og hvert individ kan nå få del i alle Guds løfter. Og hvorfor er det mulig? Nettopp på grunn av forsoningen. Den nye pakt har de største løfter på grunn av Jesu død. Og derfor er de også de dyreste løfter - de kostet Jesu liv og død.
b) Kap. 1, 9: Renselsen fra synder.
Det andre verset vi kan stanse for er kap. 1, 9. Her står om noen som har "glemt at han er blitt renset fra sine tidligere synder". Her gjelder det altså syndenes forlatelse - enten man ser den i forbindelse med dåpen (Michael Green) eller etter syndsbekjennelse og tro. I bibelsk tid var nok disse to deler nøyere forbundet enn senere.
Men renselsen skjer i alle fall som et resultat av Jesu døds gjerning. Forsoningen er grunnlaget for syndsforlatelsen. Vi kommer ikke med egen fortjeneste, men i tro på at Jesu gjerning var for oss.
c) Kap. 2, 1: Den Herre som kjøpte dem.
Det ordet i dette brevet som taler klarest og sterkest om forsoningen er likevel kap. 2, 1: Vranglærerne skal "til og med fornekte den Herre som har løskjøpt dem".[49]
Ordet er talende. Det nevner to forhold av betydning:
1) Vranglærerne fant det nødvendig å fornekte dette punktet i kristen tro og lære. Forsoningen er av så vital betydning at den må bort. Dersom noen får fordunklet dette leddet i vår tro, er veien åpen til frafall og direkte fornektelse.
Vranglærerne her er trolig gnostikerne som trolig hadde begynt å gjøre seg gjeldende, selv om den egentlige gnostiske bevegelsen opptrer senere.
Fortsettelsen av kapitlet viser at Peter særlig tenker på en libertinistisk livsholdning. Mange levde et liv der de nektet å la Jesus være herre i sitt liv. Men ettersom Peter tar fram forsoningstanken når Jesus skal beskrives, er det rimelig å se livet som frukt av en rett lære, dvs. troen på Jesus frelse som grunnlag for livet i dette tilfelle.[50]
2) Selve hovedpunktet i forsoningen blir uttrykt med ett ord: løskjøpt. Det greske agoradzå betyr å kjøpe på markedet, her i aor. akt. part. Teologisk sier ordet at Jesus ("den Herre") kjøpte oss, underforstått fra den som tidligere eidde oss. Derfor kan oversettelsen "løskjøpt" forsvares. Ordet blir brukt i overført betydning om å forløse eller gjenløse og kjøpe fri. Slik brukes ordet i Åp. 5, 9: "For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer..." I Åp. 14, 3 finner vi det også brukt slik om noen som er "frikjøpt fra jorden". Paulus bruker det samme ordet med tillegget "og prisen betalt" (1. Kor. 6, 20; 7, 23). Og fra Åp. 5, 9 vet vi at prisen er Jesu blod.
Det gjelder altså Jesu forsoningsverk på Golgata. Peter utvikler ikke denne læren her videre. Han tar det åpenbart for gitt at leserne kjenner den og vet hva han mener med løskjøpelsen. Han har også skrevet temmelig utførlig i sitt første brev om det.
Reformerte teologer bruker også dette ordet for å underbygge sin lære om at Jesus ikke døde for alle mennesker, men bare for Guds menighet. Smeaton[51] sier f. eks. at dette avsnittet på ingen måte bekrefter at noen annen enn den sanne menighet eller Kristi får er kjøpt ved soningsblodet. Luther sier derimot til dette verset at Kristus har gjenløst hele verden med sitt blod.
At Kristus kalles Herre her har relasjon til resten av kapitlet der nettopp ulydigheten står i sentrum.
VIII. Sammendrag av Peters lære.
IX. Dogmehistorie.
Det har ikke alltid vært enighet om forsoningslæren i den kristne kirke. Og det har heller ikke alltid vært like avklaret hva Jesus gjorde, teologisk utformet som lære. En fare for oss er å se det hele utelukkende fra vårt eget ståsted og dermed med våre forutsetninger. Vi kan lett tape sikte for det faktum at Gud har sine suverene krav på alle ting som angår mennesket og verden, som Hammond påpeker.[52]
Vi kan tale om 4 faser i forkynnelsen og forståelsen av forsoningen. I noen grad vil disse fassene flyte over i hverandre idet ikke alle til enhver tid lærer det samme. Med faser mener vi her hovedtendenser.
1. Kirkefedrene og den eldste menighet.
Hovedsynet hos kirkefedrene var menneskets moralske og åndelige fornyelse ved Jesu offer. De var mer interessert i resultatene enn av deres teoretiske basis.[53] De ortodokse kirkefedrene understreket verdien av Jesu guddommelighet og hans menneskelige lidelse, død og offer.
En side som senere ble betraktet som ubibelsk, kom fram i denne perioden, nemlig at Herren betalte løsepenger til djevelen.[54] Noen har kanskje overdrevet betydningen av denne læren.
2. Middelalderen.
I Middelalderen er det flere navn som bør nevnes i en slik oversikt. Vi skal ikke bruke mye plass til dem. Men noen skiller seg ut.
Først kommer Augustin -. Selv om han levde i forkant av denne tidsperioden (f. 354), får han betydning framover i Middelalderen. Augustin utarbeidet ikke en fullstendig og konsekvent kristologi. Han var endog usikker på om inkarnasjonen var nødvendig for menneskets gjenløsning.[55]
Gregor den store ville selv være en etterfølger av Augustin i kristologiske spørsmål, men gikk videre enn ham. Han la f. eks. mer vekt på djevelens rettmessige makt over menneskene i forbindelse med forsoningsverket. Vi kan slik si at han til en viss grad fulgte opp denne tanken i den gamle kirken.
Blant de mange som ellers uttalte seg om kristologi, står trolig Anselm av Canterbury (d. 1109) meget sentralt. I sitt viktige verk Cur Deus homo[56] ville han påvise at læren om forsoningen i Kristi død var "båret av en logisk nødvendighet".[57] Det kunne ikke ha skjedd på annen måte. Også uavhengig av Skriften kunne man påvise det.
I forsoningslæren hadde han en utpreget juridisk filosofi. Forsoningen er en "satisfactio vicaria". Gud hadde besluttet at Kristus skulle gjøre fyldest for alle menneskers synder, men på en overflødig måte. Han skulle dermed gjenopprette den krenkte Guds ære. Anselm blir oppfattet som grunnlegger av denne "objektive" forsoningslæren.
Bakgrunnen for denne forsoningstanken er bl. a. i middelalderens tanker om boten. Det skulle være nøye samsvar mellom krenkelse og ugjerninger og betaling eller fyldestgjørelse.
Thomas Aquinas (d. 1274) forbandt satisfaksjonen med tanken på Kristus som den andre Adam,[58] og dermed som representant for en ny "menneskeslekt".
- Da taler han i overensstemmelse med bl. a. Paulus i 1. Kor. 15, 45ff. Dette nye "mennesket" er egentlig det vi kan kalle "den store Kristus", dvs hele den kristne menighet til alle tider der Kristus er hodet. I forbindelse med petrinsk teologi står dermed 1. Pet. 2, 5 og 9-10 sentralt. Da han med sitt blod kjøpte oss fri (1. Pet. 1, 18f), var det for å få et folk for sitt navn, som Jakob sa på apostelmøtet (Apg. 15, 14), jfr. Tit. 2, 14.
Abelard (d. 1142) har en annen forsoningslære. Kristi død frelste bare i den betydning at den vekker vår gjenkjærlighet og så stryker ut synden. Vi får altså tilgivelse og frelse ved den kjærlighet Kristus har vakt i oss. Dermed blir han opphavsmann til den såkalte subjektive forsoningslæren.[59]
3. Reformasjonen.
Reformasjonen ble et gjennombrudd for mange av de gamle bibelske tankene. Reformatorene var mest opptatt av den legale siden av frelsen med rettferdiggjørelsen i sentrum. Og det stemmer godt med Romerbrevet som spør: Hvem vil da anklage Guds utvalgte? (Rom. 8, 33).
Luther bygde sin frelseslære på det fullbrakte verk på Golgata. Det ser vi av formuleringen i hans lille katekisme: "Jeg tror at Jesus Kristus... har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg og fridd meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin skyldfrie lidelse og død" (2. art.). Disse formuleringene bærer preg av Petersbrevet. Luther ser på Kristi verk som en redningsaksjon der han måtte befri gisler eller fanger fra Satans makt. Det ser vi bl. a. av hans store katekisme til 2. art. Der sier han: "Det lille ord "Herre" betyr ganske enkelt det samme som forløser (frelser). Og det vil si at han er den som har ført oss tilbake fra djevelen til Gud." [60]
4. Nyere tid.
Mange har uttalt seg om denne lære som om andre spørsmål i tiden etter reformasjonen. Den siste tid er preget av motstridende syn. Alvorligst er de forsøk som gjøres på å bortforklare nødvendigheten av stredfortredende lidelse.
Et nyere og skremmende eksempel på dette i norsk teologi er Helge Hognestad. I 1984 skrev han f. eks. at det var "nærliggende å forstå Jesu død som den naturlige konsekvens av hans liv".[61] Kjærlighetsbegrepet er for ham grunnleggende. Vi skal ikke være bundet av de forestillinger og uttrykk som Bibelen har. "Med vår innsikt og våre begreper skal vi forstå og forklare det som skjedde da Jesus ble korsfestet" (s.s.).
Fem år senere skrev han: "En dominerende tanke har vært at Jesus døde for å ta straffen for de begrensinger vi selv skal bære ansvar for og arbeide for. Men Jesus lærte oss ikke at virkeligheten var slik. Derimot viste han til en kjærlighetskraft som kan forandre livet."[62] Slik går det når vår "erfaring" blir referanseramme.
LITTERATUR:
Asschenfeldt Hansen, C.: Fra Guldgruben, bind 8. 1903.
Dächsel, August: Bibelforklaring. St. Peters første og andre alm. brev, med en i teksten indskudt Fortolkning. 1890.
Barnes, Albert: Notes on the New Testament, vol X. Udat.
Bengel, John Albert: Gnomen; NT Word Studies, vol 2. 1864/1971.
Besser, W. F.: St. Petri Breve. 1866.
Bibeloversettelser - flere slag.
Bjerkrheim, Trygve: Peters første og annet brev. Bibelverket. 1976.
Blum, Edwin A.: 1 Peter; 2 Peter, in: F. E. Gaebelein: The Expositor's Bible Commentary, vol. 12. 1981.
Boor, Werner de: Der zweite Brief des Petrus, i Wuppertaler Studienbibel. 1989.
Brown, John: Expository Discourses on 1 Peter. 1848/1980.
Brown, John: Parting Counsels. An exposition of 2 Peter 1. 1856/1980.
Denney, James: The death of Christ. 1902/1973.
Fausset, A. R.: A Commentary, vol. 3, in Jamieson, Fausset and Brown's Commentary. 1984.
Green, Michael: 2 Peter and Jude, in Tyndale NT Commentaries 1968/70.
Giertz, Bo: Förklaringar till NT, 3. 1985.
Grudem, Wayne: 1 Peter, in Tyndale NT Commentaries 1988.
Hart, J. H. A.: The first Epistle General of Peter, i The Expositor's Greek Testament. 1988.
Henry, Matthew: Commentary, vol. VI. 1721/1959.
Holmer, Uwe: Der erste Brief des Petrus, i Wuppertaler Studienbibel. 1989.
Kistemaker, Simon J.: Exposition of the Epistles of Peter, in New Testament Commentaries 1987.
Luther, Martin: Sermons on the First Epistle of St. Peter. (and second Epistle), in Luther's Works, vol. 30 - Concordia 1967.
Morris, Leon: The Cross in the New Testament. 1965/1976.
Nilsen, Oddvar: Daglig bibelkommentar, bind VII. 1989.
Odland, Sigurd: Fortolkning av .. Peters .. brever. 1927/1986.
Plummer, Alfred:The First Epistle of St. Peter, in Ellicottt's Commentary.
Smeaton, George: Atonement according to the Apostles. Udat.
Stibbs, A. M.: 1. Peter, in Tyndale NT Commentaries 1959/71.
Strachan, R. H.: The second Epistle General of Peter, i The Expositor's Greek NT. 1988.
Studiebibelen, red. Th. Gilbrant. 1965/1988.
Verner Hansen, P.: Peters første (og andet) brev, i Dansk Bibelværk for Menigheden. 1958.
Wohlenberg, G.: Der erste und zweite Petrusbrief und der Judasbrief, i Zahns Kommentar zum Neuen Testament. Leipzig 1915.
[1]Her taler Peter selvsagt om nye kristne av hedningeætt eller som første gangs kristne og har derfor ikke med ordet om dåp. Han vektlegger troen i dette avsnittet.
[2]Etter NO-30 som her har en annen betoning enn de nyere: idet I flyr bort fra...
[3]Det er heller ikke sikre holdepunkt i historien for det.
[4]Her bruker vi inndelingen i James Hastings: A Dictionary of the Bible, vol. III 1909, p. 793ff.
[5]Luthers Fortaler til de Bibelske Bøger, 1934 s. 122 (fornorsket).
[6]Luther's Works, vol. 30, Concordia - St. Louis 1967, p. 149.
[7]Luther's Works vol. 30, p. 4.
[8]F. eks. i S.R. Driver/J. W. Rothstein: Einleitung in die Litteratur des alten Testaments. Berlin 1896, S. 250.
[9]S. Mowinckel i Det gamle testamente III: De senere profeter, Oslo 1944, s. 211.
[10]S. Mowinckel i Det gamle testamente III: De senere profeter, Oslo 1944, s. 247.
[11]Anders Hoaas: Fortolkning til Profeten Esaias, i Bibelverket, Oslo 1976, s. 199.
[12]Se f. eks. skrifter som Henry W. Soltau: The Tabernacle, 1965, Alfred Edersheim: The Temple 1975 og A. B. Simpson: Christ in the Tabernacle.
[13]En selot var tilhenger av et jødisk frigjøringsparti som arbeidet for løsrivelse av jødenes land fra Romerriket.
[14]A Greek-English Lexicon of the New Testament. By W. F. Arndt and F. Wilbur Gingrich, 1975; og Græsk-Dansk Ordbog til skolebrug. Af C. Berg. 1950.
[15]Messias er det hebraiske ordet for en salvet", som på gresk er Kristus.
[16]Jfr. Olaf Moe som sier at "uttrykket Guds Hellige hos Joh. faktisk inneslutter hans messianitet". Olaf Moe: Johannes-evangeliet, 1951, s. 298.
[17]O. Moe: Johannes-evangeliet 1951, s. 298.
[18]Det ser vi godt i NO-78 der sitatene er satt som "poesi".
[19]D. A. Frøvig: Kommentar til Apostlenes Gjerninger, 1949, s. 74.
[20]Se f. eks. Jes. 53, 11: hans sjel har hatt møye; jfr. Luk. 24, 26.
[21]Derfor er det også galt å legge skylden for Jesu død på jødene som folk, slik det ofte har vært gjort i teologien.
[22]Gr.: metanoæsate oun kai epistrepsate. Vulgata har: Pænitemini igitur et convertimini.
[23]A. Barnes: Notes on the New Testament, vol. X, p. 103ff. Også Calvin og Ersamus brukte ordet bokstavelig om Babylon.
[24]W. Grudem: 1 Peter - Tyndale New Testament Commentaries 1988, p. 201, m. fl. Ifølge Evsebius har allerede Papias omkr. 125 e. Kr. brukt Babylon symbolsk om Rom.
[25]Trygve Bjerkrheim i Bibelverket s. 11-12.
[26]Trygve Bjerkrheim i Bibelverket, s. 14.
[27]I Tyndale NT Commentary (første utgave)1971.
[28]I Tyndale NT Commentary (andre utgave, 1988).
[29]Stibbs og Grudem har ikke helt sammenfallende måte å forklare ordet på idet Stibbs utelater renselsen av de spedalske.
[30]Luther's Works vol 30, s. 36 note 24.
[31]G. Smeaton: Atonement according to the apostles, p. 200.
[32]Det er bare brukt her og i Mark. 10, 45 i NT.
[33]Jesus talte selvsagt aramaisk, et beslektet språk med hebraisk. På moderne hebraisk er dette ordet i Mat. 20, 28 interessant nok oversatt med "kofær", som betyr å dekke, skjule og brukes i overført betydning om å sone synd, å tilgi.
[34]Her brukes ordet diakoneå og ikke doulevå, ikke slavetjeneste men omsorg og hjelp.
[35]Også idag lærer reformerte kristne at forsoningen er begrenset til de troende. Louis Berkhof skriver f. eks. slik i sin "A Summary of Christian Doctrine 1960/1968 p. 107: "Reformed Churches on the other hand believe in a limited atonement. Christ suffered and died for the purpose of saving only the elect, and that purpose is actually accomplished".
[36]Se også 1. Tim. 2, 6 og 1. Joh. 2, 2 der forsoningstanken blir utviklet videre.
[37]Men det er viktig som F. H. Chase sier i Hastings Dictionary of the Bible 1909, vol. III p. 794 at det ikke finnes noen henvisning eller antydning til Mose lov eller de jødiske seremonier eller til jødisk historie i brevet slik Paulus ofte gjør. Det taler sterkt for at brevets lesere vesentlig var hedninger.
[38]Jfr. ordningen med de forskjellige offer i 3. Mos. 1ff.
[39]Slik i Holmquist & Nørregaard: Kirkehistorie I 1931, s. 93.
[40]Der brukes verbet airån i pres. part. akt. av aireå: å bære, flytte fra et sted til et annet. I Nynorsk bibel av 1938 er det oversatt med: tek burt.
[41]Biskop R. C. Trench fører dem ikke opp som synonymer i sin Synonyms of the New Testament, og heller ikke Thayer gjør det i sin Greek-English Lexicon. Heller ikke Kittel's Theological Dictionary of the New Testament eller Colin Browns Dictionary of New Testament Theology gjør det. Likevel kan vi betrakte dem slik etter sitt innhold og bruk.
[42]Se f. eks. H. E. Hansen i Lutherstiftelsens Bibelverk 1915-16.
[43]Uwe Holmer i Wuppertaler Studienbibel: Der erste Brief des Petrus, 1989, s. 102.
[44]Se også til kap. 2, 21.
[45]Inndelingen i NO-78 er her ikke heldig når den innfører dåpen som overskrift før v. 18.
[46]A. Bengel: Gnomen - New Testament Word Studies, vol 2, p. 745, også sitert i Studiebibelen, bind 8 s. 79.
[47]Etter den hevdvunne regel er en lengre og vanskeligere tekst å foretrekke som opprinnelig foran en kort og lettere tekst, slik G. Wohlenberg skriver i Zahns kommentar s. 77.
[48]Jfr. det tilsvarende verbet i kap. 4, 1: å lide som kan bety å dø (lide døden).
[49]G. Smeaton: Atonement according to the apostles, p. 211 nevner bare dette stedet i brevet. Det samme gjør James Denny i The death of Christ, p.64.
[50]Delvis mot T. Bjerkrheim i Bibelverket s. 169: "Det er ikke sagt at de teoretisk fornekter læren om Jesu forsoning eller at Jesus er Herre."
[51]Smeaton s. 211.
[52]T. C. Hammond: In Understanding be men, Inter-varsity 1968, p.119. Hovedpunktene i dette avsnittet er hentet fra denne boken.
[53]T. C. Hammond, op. cit. p. 125.
[54]Dette er inngående behandlet i: J. A. Dorner: History of the Doctrine of the Person of Christ, 5 vols. 1861-63; henvist til av Hammond.
[55]James Hastings: A Dictionary of Christ and the Gospels, vol. II, p. 854a.
[56]"Hvorfor ble Gud menneske?"
[57]Bengt Hägglund: Teologins historia, 1966, s. 148.
[58]B. Hägglund: Teologins historia s. 151.
[59]Se om forsoningsteorier i Per Lønning: Kristen tro, 1989, s. 178.
[60]Sitert fra Konkordieboken 1985 s. 346.
[61]H. Hognestad: Tro underveis, 1984, s. 45.
[62]H. Hognestad: Morgendemring, 1989, s. 116.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar