Tessalonikerbrevet.

1. Tessalonikerbrev

Oppbyggelig Kommentar av Nils Dybdal-Holthe.

Kap. 1.

I. Hilsen og takk, v. 1-5.

Paulus sender brev til de kristne i Tessalonika. To av medarbeiderne hans er med ham – Silvanus og Timoteus. Den siste av dem var trolig den yngste, og han skulle selv få to brev fra Paulus senere. Det var noe av det siste Paulus skrev.

Tessalonikerbrevene er derimot de første fra hans hånd. De er skrevet midt i den første vekkelsestiden da Guds rike gikk fram med velde i Romerriket. Trolig var Paulus i Korint på sin andre misjonsreis, år 51. Apg. 17, 1ff.

Der ble det et stort oppstyr, og de ble regelrett jaget ut av Tessalonika, og da drog de til Berøa. Nå var de i Korint og har hørt om det som var skjedd i Tessalonika etter at de reiste derfra. Nå skriver de brev til de kristne for å hjelpe og oppmuntre dem. Paulus hadde altså medarbeidere i tjenesten, og det er godt for hver en som arbeider for Gud. Det er ikke lett å stå alene.

Flere ting er sagt i denne sammenheng. Det viser en del av hva de troende ER. Det gjelder også for oss i vår tid.

1) Leserne er i Gud og i Kristus, v. 1.

Preposisjonen ”i” betyr ”i forbindelse med, i livssamfunn med”. Det er et sterkt uttrykk for hvor nær de troende er Gud. Samme uttrykk er for eksempel brukt i Rom. 8, 1: Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus. Det er de troende, de frelste. Og Paulus bruker dette uttrykket ”Kristus” og lignende ofte. Slik vil han understreke at de kristne er ett med Kristus ved troen.

Det er ikke de enkelte troende det blir sagt om her. Det er menigheten eller flokken av de kristne som er i Gud og i Kristus. Alle Guds barn er forent med og ett med Kristus ved troen. Det er en av betydningene av ordet i Johs 17, 21: ”at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg.”

Det er ikke den ytre, synlige enhet som menes og er hovedsak. Derimot gjelder det Guds barns enhet med Gud og Jesus. Det er det som er sann kristendom. Følgene av det er, sier Jesus videre i Johs 17: ”for at verden skal tro at du har utsendt meg.”

Noen ganger blir det nå sterkt understreket at den synlige enheten mellom kirkene (ekumenikk) er nødvendig for at verden skal tro og bli frelst. Men det er ikke betydningen av ordet ”i oss” eller ”i Gud”. Det er tvert om: Jo mer vi gjør det klart at vi er ett med Gud, vil vitnesbyrdet og livet vise verden hva kristendom er. Hvis de ikke vil tro det og da, tror de heller ikke om alle kirkesamfunn gikk sammen til en offentlig kirke. Dessuten ville det da straks bli strid og utbrytergrupper ettersom teologien er så diffus i f. eks. Kirkenes verdensråd (KV).

For kristendom er ikke en organisasjon eller spørsmål om medlemskap. Det er en levende organisme der hver enkelt kristen er blitt og vokset sammen med Kristus ved troen. Jesus bruker bildet av vintreet og grenene om dette forholdet. Johs 15. Slik grenene er i vintreet, slik er vi i Kristus. Vi er av samme stoff og natur, født av Gud og Kristi brødre og søstre.

Her er et dobbelt uttrykk: i Gud Fader og Herren Jesus Kristus. Det stemmer med enheten Jesus talte om i Johs 17: Gud og Jesus er ett. Jesu tittel, Herren, er uttrykk for at han er Gud – ordet er brukt i Det gamle Testamentet om Gud (og noen mener det egentlig er Kristus selv som taler under navnet Herren der). I den greske oversettelsen Septuaginta (forkortet LXX) er Herren (gr. Kyrios) brukt som oversettelse av det hebraiske Jahve (JHVH). Og det var Israels Gud.

2) De blir hilset med nåde og fred.

Det er en vanlig kristen hilsen som Paulus bruker her. I alle brevene med unntagelse av brevene til Timoteus bruker han den. Til Timoteus har han tillegget ”miskunn”.

Dette er to rike uttrykk som svært konsentrert dekker kristentroen og kristenlivet. To sider ved disse ordene skal vi understreke nå:

a) Begynnelsen på kristenlivet er preget av disse sannhetene. Vi blir frelst av nåde, Ef. 2, 8. Som syndere har vi ingen ting å rose oss av og vi har ingen ting som gjelder for Gud. Vårt eneste håp er nåde. Vi må få alt, ta imot full tilgivelse for synd og svik. Da får vi fred med Gud, Ef. 2, 14f. Vi blir forlikte med Gud, fiendskapen er borte fordi vi får tro på det som hendte på Golgata kors. Og denne objektive freden slår røtter i vårt personlige liv med Gud i en god samvittighet.

b) Fortsettelsen i kristenlivet er i grunnen en fortsettelse av begynnelsen. Vi behøver stadig på ny nåde og må alltid leve i fredsforholdet til Gud. Her står ordene mer som et ønske for dem: Må dere eie nåde og fred! Det viser at Paulus har omsorg for dem. Når han skriver det så åpent i brevet, vil det fungere som en formaning og oppfordring. Alle har bruk for nåde, men han vil at de skal se og forstå at uten nåde fra Gud er de ikke Guds barn.

Og fred – ikke den sløve fred i synden og et verdslig liv som døyver Guds røst. Men den fred som bygger på Guds nåde i Kristus. Og det er både det objektive fredsforhold med Gud og hjertefreden og roen i livet med ham. Det siste skjer når samvittigheten vet at alt er ordnet med Gud.

3) Paulus takker for dem, v. 2.

Vi takker alltid Gud for dere, står det. Og det skjer nok også i bønn. Det er godt når det er slik blant kristne. Dessverre er det ikke alltid det. Vi vet kanskje om kristenflokker der det ikke alltid er like godt. Det er strid og uenighet om småting og ofte om lederskap der æresyke rår.

Vi vil be for dem at alt må bli etter Guds vilje. Men vi kan ikke alltid takke for det de er. Vi har et slikt eksempel i Bibelen. Paulus takker for de kristne i nesten alle brev han skriver. Men det er ett viktig unntak. Han gjør det ikke i galaterbrevet. Der var det uklarhet blant de troende, og han må bare be og formane. De holdt på å falle ut av nåden og ville bygge på gjerninger og loven. Og det kan han ikke takke for!

Men her til tessalonikerne kunne han takke. Han hadde bare gode tanker når levde i minnet hans.

Når vi kommer dere i hu i våre bønner, skriver han videre. Og det kan bety at han ikke ba for dem hver dag eller tenkte på alle kristne han kjente til alle tider. Han hadde reist mye og kjente mange. Som et vanlig menneske kunne han ikke makte å huske hver enkelt til alle tider.

Det er vel slik med mange av oss også, og særlig gjelder det predikanter. Vi har møtt så utrolig mange mennesker gjennom flere tiårs predikantliv. Få av oss har kapasitet til å makte alt. Men så ofte som han kom på dem (Fil. 1, 3), kunne han takke Gud. Når minnet stanset nettopp ved dem, da kom takken midt i bønnen.

Slik er det naturlig for oss også. Det var mange vi skulle be for, men ikke alle lever i tanken til enhver tid. Men vi vet om noen som får takkesangen til å stige opp til Gud så snart vi blir minnet om dem. Slike venner er det godt å ha. Troende brødre og søstre som lever med Gud i et sant og rett hverdagsliv.

4) Grunnen til takken, v. 3.

Den ser vi i v. 3.Han mintes hvorledes de var da han var der og forkynte ordet. Og det var kort tid før, kanskje snautt et år. Nå kommer den rike vekkelsestiden til ham i tanken. At den har satt merke i ham, er klart nok: Stadig minnes vi deres virksomhet i troen. I den danske oversettelsen av 1948 står det: ”og vi mindes uophørlig for Guds, vor Faders, åsyn…” Dette kunne han ikke glemme.

Det var særlig tre ting han ikke kunne glemme og som var grunn til takk og lovsang:

a) Deres virksomhet i troen.

Troen på Gud hadde resultert i arbeid for Gud. Han sier ikke hva slags arbeid det var, men omfatter trolig hele livet deres som kristne. Livet fikk en ny kurs og et nytt innhold. Før var de hedninger og levde til sitt eget behag og på syndig vis. Nå fikk de nye interesser og et nytt liv. Det vil alltid avspeile seg i det vi gjør.

Derfor vil disse ordene omfatte menneskelige kjærlighetsgjerninger som hjelp til syke og de som har det vanskelig så vel som direkte arbeid i Guds rike for å vinne nye for himmelen. Det er ikke en lat og egoistisk kristneflokk han hadde i minnet. Troen bar frukt i Tessalonika. Troen var ikke bare teori og lære.

b) Arbeid i kjærligheten.

Det er et nytt uttrykk for at det de gjorde var av Gud og ikke av dem selv. Et arbeid – også i Guds rike – kan gjøres på flere måter. I Tessalonika gjorde de alt i kjærlighet. Det var ikke med et dømmende, hardt og kaldt vesen. Ordet for kjærlighet her er agape, det er den oppofrende kjærligheten som gir uten å vente betaling. 1. Kor. 13. Selv når arbeidet ble strev og slit, gav kjærligheten kraft til ny innsats. Vi gjør det jo for Ham. Og da er det grunn til å takke.

c) De hadde også ventet tålmodig i håpet.

For det kan røyne på når vi har det travelt. Og møter de i tillegg lidelse og motgang for Jesu skyld, kan de bli fristet til å gi opp. Her hadde de tålmodighet og holdt ut – for de ventet på Kristus. I dette må ligge troen på Jesu gjenkomst som er et hovedtema i begge Tessalonikerbrevene. Han kom ikke så snart som de hadde ventet, og da blir en fristet btil å gi opp, bli sløve og kanskje slutte i tjenesten. Fristelsen til å tvile på Jesu gjenkomst og på hele kristentroen, ligger nær. Her hadde de seiret. Da måtte han takke Gud.

I dette verset finner vi for første gang de tre ordene: tro, håp og kjærlighet. De er ellers kjent fra f. eks. 1. Kor. 13. Det er ”evige kvaliteter” som hører med i kristenlivet. Paulus visste at dette var sant i Tessalonika, og derfor hadde han stor grunn til å takke for slike kristne.

5) De var utvalgt, v. 4.

Han var sikker på at Gud elsket dem, og dermed var de utvalgt. Utvelgelse betyr at Gud vil frelse dem, han vil ha tak i de som er borte fra ham.

Dette er et av de vanskeligste tema i den kristen tro, og det har vært sagt og skrevet mye om det gjennom årene. Det reformerte, kalvinske synet er kort sagt at Gud har valgt ut noen mennesker til frelse. De andre vil gå fortapt. Noen har et svært strengt syn på utvelgelsen og sier at de som Gud har utvalgt vil bli frelst uansett. Andre er mer forsiktige og sier det ikke er noen automatikk i dette.

Dette gjenspeiler kanskje forskjellen det er mellom Augustins lære og Calvins lære om predestinasjonen (læren om forutbestemmelse). Augustin lærte at noen var forut bestemt til frelse, men sa lite om de andre. Calvin lærte derimot en tydelig dobbel forutbestemmelse: noen var bestemt til å bli frelst og andre var bestemt til å gå fortapt. Luther knyttet derimot denne læren til rettferdiggjørelsen og viste at det er Gud som står bak og gjør alt. Enkelt sagt: Vi er frelst på grunn av Guds gjerning i Kristus.

Men det er klar ubibelsk at Gud bare er interessert i å frelse noen mennesker og ikke alle. Det ville også være meningsløst å skrive at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1. Tim. 2, 4) og at Kristus døde for alle (2. Kor. 5, 15), og at han gav seg selv til løsepenge for alle (1. Tim. 2, 6) – hvis han ikke mente det.

Derfor er alle mennesker utvalgt. Det blir klart når vi ser det på bakgrunn av syndefallet. Da var hele slekten tapt for Gud, uten håp om å vinen fram på egen hånd. Men Gud valgte hele menneskeslekten som sin eiendom – i og ved Kristi gjerning (Ef. 1, 4). Derfor er det alle de som tar imot ham som får del i frelsen. Det kan alle som hører evangeliet (Åp. 22, 17). Derfor hører misjonen med i utvelgelsen.

6) De hadde hørt en rett og sann forkynnelse, v. 5.

Forkynnelsen var en av grunnene til at de tok imot. Men ikke alltid er forkynnelsen rett. Og da blir også troen og livet feil. For dette blir regulert av forkynnelsen. Derfor er det meget alvorlig å være forkynner i Guds rike. Det skulle vi akte mer på.

Vårt evangelium kaller han forkynnelsen. Det betyr ikke at Paulus var opphav eller årsak til evangeliet. Det var heller ikke et annet evangelium enn det apostlene forkynte. Det er det samme som Guds evangelium (kap. 2, 8-9 og Rom. 1, 1) og Kristi evangelium (kap. 3, 2).

Men det betyr at Paulus var budbærer for ordet om Jesus, og det var blitt så ett med ham at han kunne kalle det for sitt evangelium. Se også 2. Tes. 2, 4 og 2. Tim. 2, 8.

Slik er det for alle troende. Evangeliet er vårt på to måter: Vi har tatt imot frelsen i Kristus og har slik fått del i det for vår egen frelse. Derfor er det vårt evangelium. Videre er det vårt ved at vi kan bringe det videre – ikke som en fremmed lære eller en tillært teologi. Vi gir videre det vi selv har tatt imot (Jfr. 1. Kor. 15, 3a). Det personlige vitnesbyrdet er alltid en del av den sanne forkynnelsen.

Dette evangeliet kom også til dem på rett måte. Det er ikke likegyldig hvordan vi driver arbeid i Guds rike. Fire ting er sagt her om det:

a) Forkynnelsen kom i og ved ord.

Det kom ikke bare i ord, sier han. Men det måtte komme i ord. Ordet og forkynnelsen er vesentlig i kristen tro og arbeid. Det er ikke nok med ritualer, ferdigskrevne bønner og seremonier. Der dette får overhånd, stivner kirken lett til i død rettroenhet og vranglære. Det er en reell fare. Det er også karismatikken med sterke følelser, under og tegn. Der dette får stort rom og frihet, ligger veien lett åpen for svermeri. Det har aldri gagnet Guds rike.

Nei, Ordet – Bibelen – må forkynnes i hele sin bredde med dom og nåde. Det skal vise oss sannheten om oss selv og Guds nåde til frelse i Kristus. Vi kan ikke legge for stor vekt på forkynnelsen av ordet. Der den minker vil kristenlivet bli sykt. Derfor sier den samme Paulus til sin venn Timoteus: Legg vinn på opplesningen av Skriften (1. Tim. 4, 13). Og forkynnelsen av Ordet må skje ved våre ord.

b) Forkynnelsen kom i kraft.

Grunntekstens ord er her ”en dynamei”, det samme ordet som vårt dynamitt. Det taler altså om kraft. Forkynnelsen var ikke bare ved ord alene. Paulus’ forkynnelse var altså ikke menneskeord og lære, men et budskap fra Gud selv. Kraften var ikke at de talte veldig sterkt og med mye følelse og patos. Det er ikke tale om høy røst og store, sterke ord

Kraften er at Gud var til stede da de talte. Det var han fordi de brukte Guds eget ord i sin forkynnelse. Og det er kraftig, Hebr. 4, 12. Her er brukt et annet ord for kraft på gresk, nemlig energes, det vi har i ordet å være energisk og energi. Ordet fra Gud er slik at ”det skaper hva det nevner”. Det er ikke nødvendig å tolke ordet kraft her om overnaturlige under og tegn. Det er ordet selv som er kraften, fordi Gud er i det.

c) Forkynnelsen kom i Den Hellige Ånd.

Dette viser også til at Gud selv var der når de talte og vitnet, og han var der gjennom sin Ånd. Ånden er nå Guds talsmann på jord. Det er ikke tale om følelser og stemning, men om den 3. person i guddommen. Gud var da til stede på møtene ved sin Ånd, som er usynlig. Han var likevel reell.

Slik er det i alt sant arbeid for Gud. Gud er der når Ordet blir forkynt. Ånden er alltid knyttet til Ordet og stemmer overens med det. Selvsagt kan Ånden være til stede utenom selve forkynnelsen, men virker da på en annen måte. Han følger oss i hverdagen og minner oss om Guds ord og viser oss den rette veien vi skal gå.

d) Forkynnelsen kom til dem i full overbevisning, v. 5.

I oversettelsen står det slik i v. 5: i stor fullvisshet. Paulus var ikke i tvil om at det han sa var rett. Han hadde opplevd det selv og visste at det samme budskapet måtte de andre også tro for å bli frelst. Her var ikke rom for vakling og tvil på Ordet og sannheten i evangeliet. Og det gav kraft og gjorde forkynnelsen virksom.

Leserne av brevet visste hvorledes Paulus og hans medarbeidere var blant dem. De kunne stadfeste dette, det var ikke noe nytt. For det var nettopp denne forkynnelsen de hadde tatt imot og var blitt frelst ved da vekkelsen gikk over Tessalonika, v. 6 og 9. Og slik må det være alle steder om evangeliet skal ha framgang.

II. De kristne. Kap. 1, v. 5-10.

I disse versene finner vi en omtale av de kristne i Tessalonika. Og de kan gjerne stå som forbilde på idealkristne til alle tider. Kirken deres var ikke flotte bygninger og høytidelig liturgi. Kirken var frelste mennesker. Det var de som var i Gud, v. 1. Her får vi en fin framstilling av hvorledes de var. De kristne i Bibelen bør alltid være et forbilde for oss. De var nok heller ikke feilfrie, men de levde i en grunnleggingstid der de fikk veiledning fra Herrens sanne vitner og apostler. Og da er det klart at de står i en særstilling og ble ledet på rett måte. Og det kan vi ikke si om alle i dag.

Hva lærer vi så om de kristne i denne byen?

1) De tok imot Guds ord, v. 6.

Det var grunnleggende for dem. Paulus og Silas og Timoteus kom som Guds tjenere og sendebud til byen. De kom dit i stedet for Kristus (2. Kor. 5, 18-20). Og de kom med Kristi ord. Å ta imot forkynnelsen fra disse Guds tjenere var å ta imot Kristus selv.

Men de skulle ikke ta imot dem som vanlige menneske. Det er ikke tale om vennskap som mennesker eller at de ble enige i en diskusjon. De skulle ta imot dem fordi de talte Guds ord. Det er avgjørende for alle å ta imot Ordet, og faktisk en betingelse for å bli frelst.

Ordet i Bibelen er Guds egen tale og vilje til oss. Og dette ordet må få gjøre sin gjerning i oss og med oss. Vi må gi Ordet rett når det taler til oss.

Ordet forkynner oss både synd og nåde. Rom. 5, 20. Det anklager oss for å være syndere for Gud, vi har brutt alle Guds bud og er utenfor Guds vilje med hele vårt liv. Det må Ordet få tale med oss om, og vi må gi Ordet rett. Vi er syndere, Rom. 3, 23. Når Ordet slik får virke på oss, da tar vi imot det.

Og da må det også få tale med oss om Guds tilgivelse og miskunnhet på grunn av Kristi død for syndere på korset. Det er hovedinnholdet i evangeliet, v. 5. Å tro på Kristus er å ta imot dette ordet, la hans verk være vår frelsesgrunn. Det er da Ordet smelter sammen med oss og blir forent med oss ved troen. Hebr. 4, 2. Og da er et menneske frelst.

2) De vendte om til Gud, v. 9.

Dette er nok det samme som at de tok imot ordet og ble frelst. Men her ser vi det fra en annen synsvinkel. Før hadde de levd som hedninger, og de tilbad andre guder av flere slag. Da ordet kom til dem, vendte de sge til den levende Gud og fra avgudene som ikke er virkelige guder.

Det er en sann omvendelse. Alle mennesker har sine guder av mange slag også nå. En har sagt det slik: ”Folk samles der de har sine guder.” I Tessalonika var det i templene. I dag er det andre steder – på idrettsplassen eller popkonserter, på Børsen eller i sitt eget hjem.

Felles for avguder til alle tider er at de tar den plassen i livet som Gud med rette skulle hatt.

Og alt slikt må vi vende oss fra. Livet må få en ny kurs. Derfor ser vi at både Jesus og døperen Johannes begynte med å forkynne omvendelse. Mat. 3, 2 og 4, 17. Omvendelse betyr en ny retning i livet, både på det indre og det ytre plan.

Det er brukt minst to ord for omvendelse i Bibelen. I de nevnte vers i Matteus er brukt ordet metanoia som betyr å få et nytt sinn. Det er altså omvendelsen på det indre plan. I Tessalonikerbrevet er brukt et annet ord: epistrefo, som rett og slett betyr å snu om, å gå motsatt vei. Derfor er det selve retningen som er understreket her. De vendte seg til Gud fra avgudene.

Her skal vi merke oss rekkefølgen ordene kommer i. Det er ikke uvesentlig. Paulus sier de vendte seg først til Gud. Da fikk de hjelp og kraft og frimodighet. Og da var det lettere å ta et oppgjør med avgudene. De fikk kraft til å bryte med synden og de verdslige ting. Skal vi ta opp kampen mot synden og verden, må vi først til Jesus og få nytt liv og ny kraft.

Og en kristen kan ikke leve som før. Guds ord viser oss en ny vei der Guds vilje rår. Og Johannes formaner de troende sterkt om dette: Mine barn: Ta dere i vare for avgudene. 1. Johs 5, 21. Den nye kursen er Jesu sinnelag, Fil. 2, 5. Å leve slik er ikke det samme som å være lovtrell. Det er en misforståelse å tenke slik. Men det er å ta både Gud og djevelen på alvor. Derfor har vi både trøsteord og formaningsord i Bibelen.

3) De opplevde både trengsel og glede, v. 6.

De tok imot ordet under stor trengsel og med glede i Den Hellige Ånd. Begge deler er svært karakteristiske for Guds folk til alle tider og i alle land. Vi kan godt si at det er et varemerke for de troende.

Det var stor trengsel. Det leser vi om i Apg. 17. Trengselen kom først fra jødene som ikke tålte evangeliet om Jesus. De fikk med seg noen ”onde menn som gikk og drev på torget”. Uroen ble så stor at Paulus og Silas måtte reise fra byen om natta.

Slik vil det alltid bli motstand mot det sanne evangelium, fordi det ikke smaker for vår gamle natur. Det kan være i form av åpen forfølgelse og hat, eller komme som stadig spott på flere måter.

Men midt i dette opplevde de glede. Og her er ikke tale om noen form for menneskelig glede over at noe har lykkes eller at de fikk ros og ære. Det er gleden i den Hellige Ånd Paulus skriver om. Og det er gleden over å være et Guds barn, eie fred med Gud midt i motgangen.

I grunnen er det et paradoks som så mye i den kristne tro. Likevel er det noe alle troende opplever mer eller mindre. Gleden i Gud varer gjennom alt, den er ren og hellig som Gud selv. Det er en forsmak på himmelen. Apg. 13, 52 og Fil. 4, 4.

4) De troende ble Paulus’ etterfølgere, v. 6.

En etterfølger er en som gjør det samme som en annen. Vårt ord ”mimikk” kommer fra dette ordet.

Paulus og hans venner hadde både talt og levd rett etter Guds vilje. De nye kristne i Tessalonika så på dem som forbilder og innrettet livet sitt etter det. Vi har her et eksempel på hvor stor makt våre liv kan ha over andre. Vi kan være sikker på at Paulus verken bannet eller stjal eller drev hor. De syndet verken åpenlyst eller i skjul.

De nye kristne la nok merke til hvor annerledes deres liv var i motsetning til hedningene. Dette har noe å si for oss i dag også – det må formane oss til å være forsiktige. Hva slags eksempel er vi for andre? Og hvem har vi som forbilde for våre liv? I dag er det så mange som vil være ledere med kristen etikett.

Kallet til oss må alltid være: Å følge etter Guds ord og de bibelske menn. Bare i den grad mennesker holder seg til det, kan de være rette forbilder for oss. Ja, vi er egentlig Guds etterfølgere (Ef. 5, 1). Når Paulus sier at de kristne skal følge etter ham (2. Tes. 3, 9; Fil. 3, 17; 1. Kor. 4, 16), er det nettopp dette som er hans poeng. Slik han følger etter Kristus, skal de følge ham (1. Kor. 11, 1).

5) De nye kristne ble selv forbilder for de troende, v. 7 og kap. 4, 10.

En fin vekselvirkning finner vi her: De kristne så på lederne og lot deres liv være rettesnor for sine egne handlinger. Nye kristengrupper så på de kristne i Tessalonika og levde etter deres eksempel. Både i Makedonia og Asia hendte det. Det vil si en stor del av Hellas.

Det har faktisk gått rykte om de kristne i Tessalonika. ”Alle steder” var deres tro kjent og omtalt, v. 8. Store deler av den kristne verden på den tid må altså ha hørt om dem og sikkert gledet seg over det.

Ordet forbilde betyr egentlig det merke en får ved et slag. Det blir et preg som ligner det en slår med, f. eks. når en slår med en hammer. Her det selvsagt benyttet i positiv betydning.

En side ved dette er at de har båret ordet om Jesus ut til andre. De var med andre ord misjonærer. ”Fra dere har Herrens ord fått lyde ut.” Det kan bety at de har sendt vitner ut til bygdene og byene omkring. Selvsagt trenger det ikke være faste misjonærer eller ”heltidsarbeidere”.

Det kan godt være tale om handelsfolk som på reisene sine har vitnet om Jesus, eller slekt og venner på besøk hos kjente. Det kan ha vært en slags ”teltmakere” som arbeidet for å tjene til livets opphold ved siden av at de vitnet om troen på Jesus. Alt dette er like legitimt som det organiserte arbeidet. Men de har trolig også drevet forkynnelse og vanlig møtevirksomhet.

Slik ble de altså et eksempel og forbilde for andre både i ord og liv. Og da ble de til ære for Jesus Kristus og til hjelp for andre mennesker.

6) De tjente Gud.

De tjente den levende og sanne Gud, står det i v. 9b. De vendte seg fra avgudene til Gud for å tjene ham. Det viser den radikale forandringen som skjedde med dem! Vi finner de samme tankene i Rom. 6, 17-18. 22. Tjenesten for Gud er det nye livet uttrykt aktivt. Før levde vi for synden og djevelen og til vårt eget behag. Da vi ble frelst, fikk vi et nytt liv og et nytt kall. Det var å gå inn i Guds tjeneste. Og han er verd all tjeneste selv om han dypest sett ikke behøver noe av oss. Kallet er å stille alt til disposisjon for Kristus.

Dette er misjonen. Guds sak skal være vår sak, en hovedsak for oss. Nøden for å bringe evangeliet ut til nye folkegrupper må ligge tungt på hver eneste kristen. Og misjon er her ikke bare det offentlige og organiserte.

Arbeidet i Guds rike er vårt egentlige kall. Vi kan og skal tjene Gud i det daglige livet og alt vi tar oss fore. Men målet skal stå klart for oss: andre må bli frelst.

Det kan bli offer. I Guds rike går det ikke alltid så lett. Oftest blir det kamp og offer. Det blir aldri en jobb der en er ferdig etter avtalt arbeidstid. I misjonen og Guds rike er vi på heltid. Fritid og private interesser og hobby og penger må nedprioriteres.

Men det verdslige og jordiske sinn ser ikke og forstår ikke verdien i det. bare den som har sett Jesus og opplevd hvor stort det er å høre ham til, kan forstå det. Derfor er misjonen ”de brennende hjerters sak”.

Ofte kan nok offeret vårt bli av vår overflod. Det blir egentlig ikke noe offer. Mon det ikke er uttrykk for hvor selvopptatte og late noen kristne er. De er opptatt med seg selv, det spirer ikke noe omkring dem. Forskjellen mellom Gennesaretsjøen og Dødehavet er slående. Omkring den første spirer og gror det, åker og eng og et rikt fiskeoppdrett og flere kibbutser finner vi der nord.

Ved Dødehavet er det helt motsatt. Her spirer ingen ting, og aldri ser du en fisk vake i sjøen. En av forskjellene er at Gennesaretsjøen har både tilløp og avløp. Elva Jordan renner ut av sjøen og det blir sirkulasjon.

Fra Dødehavet renner ingen ting ut. Det gir aldri noe fra seg, det tar bare imot. – Vår tjeneste er å gi.

7. De kristne i Tessalonika ventet på Jesu gjenkomst, v. 10.

De ventet på Jesu komme. Og det betyr at de lengtet etter det og ønsket at han skulle komme snart. Dette var et kjennemerke på de kristne i den først tid. Og det er et sundt kjennetegn på en kristen. De så seg ikke blinde på jordisk gods og materiell velstand eller verdslig nytelse. De så oppover. De visste at Jesus hadde lovt å komme igjen. Vi må regne med at Paulus hadde forkynt det. Da var håpet skapt i hjertet. Johs 14,1; Fil. 3, 20.

I den gamle pakt ventet profetene og de fromme i Israel på at Messias skulle komme. En av dem var Simon i Jerusalem. Om ham står det at han ventet på Israels trøst, Luk. 2, 25.

Guds folk i dag vet også at vi er fremmede og utlendinger her på denne jord. Hebr. 11, 13. Derfor kan en sann kristen aldri bli fornøyd med jordiske ting og forhold. Blir han det, er gudslivet hans i alvorlig fare. Dette livet er venterom for det evige livet og kan ikke være noe annet. Derfor lever Guds barn med tankene og synet festet på himmelen.

Guds folk vet også at himmelen er bedre enn det jordiske. Derfor lengter vi dit når vårt jordeliv er slutt. Paulus skrev slik til de kristne i Filippi: ”Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Fil. 1, 23. I 1930-oversettelsen står det: Jeg er rådvill mellom de to ting. Det kom ikke av at han var i tvil om hva som var det beste. Men tjenesten her på jorden gjorde krav på ham ennå en stund.

Derfor ser vi her at en rett venting på Jesu gjenkomst ikke betyr åndelig latskap eller passivitet. Det fører oss nettopp i aktiv tjeneste for å frelse så mange som mulig før han kommer igjen og nådetidens timeglass renner ut. Ventingen skal heller ikke gjøre oss passive i vårt borgerlige yrke. Luther sagt det slik: Dersom Jesus kommer igjen i morgen, ville jeg plante et epletre i hagen i dag.

Himmellengselen er noe av styrken i kristenlivet. Den gir livet mening og mål. Vi lever ikke på måfå eller til fånyttes. Vi står i en viktig sammenheng som Guds barn og hans tjenere. Men vi vet hele tiden at tjenesten er nåde så vel som en åpen himmelport er det. Derfor kan en kristen aldri rose seg av seg selv, men bare av Kristus. 1. Kor. 1, 31.

8) De blir frelst fra den kommende vrede, v. 10.

Bibelen forkynner klart at Gud skal dømme de ugudelige. En stor og alvorlig dommens dag er i vente. Alle utenfor Kristus skal da gå fortapt og smake Guds vrede over synden. Den evige fortapelse i helvete venter alle ufrelste.

Guds barn er befridd fra det. Av nåde for Kristi skyld er vi frelst. Jesus skal også frelse oss endelig og evig når han henter oss hjem. Da skal ingen mer komme bort fra Gud. Det er en stjerne som lyser over hver den som tror. Har du det slik?

Derimot sier dette ordet ikke noe om at de skal bli fri all trengsel her på jorden. Tema om Antikrist er heller ikke med i dette avsnittet. Den kommende vrede er den dom som skal ramme alle de ugudelige, og det er bare en måte å bli fri den på: Ved troen på Jesus her i nådens tid.

--

Kap. 2.

III. Paulus’ første møte med folk i Tessalonika, kap. 2, 1-16.

I dette avsnittet forsvarer Paulus seg selv. Han minner dem om hvor ærlig, trofast og kjærlig han var blant dem da han og medarbeiderne forkynte evangeliet der for første gang. Det var ikke alltid lett å arbeide der, det hadde leserne erfart noe av. Men det er til ære for dem, fordi de hadde lidd det samme som de første kristne i Judea. De hadde også blitt forfulgt av sine landsmenn som ikke var troende.

Paulus forsvarer altså både sitt eget liv, motivene og metodene han hadde brukt. W. Hendriksen kaller det: Apologia pro Vita sua: Et forsvar for sitt liv.

1) Arbeidet hans, v. 1.

Arbeidet i Tessalonika hadde ikke vært forgjeves, v. 1. Han og medarbeiderne hadde kommet til byen og blitt mottatt, Apg. 17. Folk tok imot budskapet og noen ble frelst. Han reiste ikke tomhendt derfra åndelig talt. Nå hadde han åndelige barn i byen, jfr. 1, 5 og 9. Det er alltid tungt for en forkynner og misjonær å føle at det ikke er no igjen av arbeidet. Han minner dem om at de vet dette: Arbeidet var ikke uten frukt.

2) Strid, v, 2.

Han opplevde stor strid og tunge tider i dette arbeidet. Paulus fikk motgang i Tessalonika og ble ledet ut av byen en natt. Men det var ikke første gang han hadde hatt forfølgelse. Før han kom dit, hadde han vært i Filippi, litt lenger nord i Makedonia. Der ble han og Silas satt i fengsel (Apg. 16) og ble pisket og slått. Og det var der de sang lovsanger midt i striden og fikk hjelpe fangevokteren til liv i Gud.

Der ble de utfridd på underfull vis. Og på tross av lidelsen fikk han frimodighet til å fortsette arbeidet selv om det skulle koste ham mye. Guds tjenere må alltid være forberedt på slike tider. Vi har ikke fått løfte om et lett liv uten motgang og sorg.

3) Motiv og metode, v. 3-6.

Paulus hadde rene motiv og metoder i arbeidet sitt. Han ble kanskje kritisert for det, og det er gjerne en av grunnene til at han skrev brevet. Motstanderne synes å ha satt ut et rykte om at Paulus søkte noe for seg selv, og slik sådde de mistillit til ham og budskapet hans. De to ting hører nøye sammen. Derfor må han forsvare seg selv. Men han kom ikke med tanke på egen vinning, verken økonomisk eller for å få ære. Det var Guds evangelium han forkynte, v. 2.

Forkynnelsen kom ikke av villfarelse, uren lyst eller med svik, v. 3. Ordet for ”forkynnelse” er her para’klesis som kan bety appell, oppfordring eller overtalelse. Han var nok anklaget for å ville vinne proselytter (tilhengere) på urett måte. Men Paulus viser slike angrep tilbake. Han er ren.

Han gjorde det ikke av villfarelse. Han var jo funnet verdig av Gud til å forkynne evangeliet, v. 4. Og Gud prøver hjertene, og da må det være rett.

Det kom heller ikke av uren lyst, verken etter penger, umoral eller ære. Han kom aldri ”med smigrende ord” eller med skalkeskjul for havesyke. Og heller ikke søkte de ære av noe menneske, v. 5-6.

Han brukte ikke svik for å kapre none til seg. Den gang som nå var det nok falske profeter og sjarlataner som brukte mange slags triks for å påvirke tilhørerne. Nei, sier Paulus, slik var jeg ikke. De visste selv hvor hellig og ulastende han hadde levd der, v. 10. Noen vil nok heller tekkes mennesker enn Gud, v. 4. Men slik var ikke han. Det er hans vitnesbyrd her.

4) Hans liv, v. 7-12.

Hvordan Paulus levde i Tessalonika kan de selv huske og bevise. Vi legger merke til hvor ofte han viser til det de vet om ham som bevis på at han taler sant. (Merk: V. 1: Dere vet jo selv, brødre; v. 2: som dere vet; v. 5: dere vet det selv; v. 9: dere minnes, brødre; v. 10: dere er vitner; v. 11: Dere vet også. Se også kap. 1, 5 og 9 samt kap. 5, 3, 3-4.)

Om igjen og om igjen kaller han dem brødre. Minst 12 ganger sier han det i brevet (kap. 1,4; 2, 1.9.14..17; 4, 113; 5, 1.4. 12.14.25.(27).)Slik vil han ikke heve seg over dem, men stille seg på samme linje som leserne var. Derfor er det ikke en overlegen formaning vi finner her, men en myk og varm bønn. Slik må han også har vært iblant dem.

a) Han var mild som en mor, v. 7. Ordet mor betyr ikke her en biologsikk mor, men snarere ei amme eller barnepleier. Hun ”varmer sine barn”. Ordet betyr å varme ved barmen som om de var hennes egne barn. Hun gir dem mat, varme og trygghet og er god mot dem. Slik var Paulus i Tessalonika! Han kom altså ikke dit for å få eller ta noe eller herske over dem. Han kom form å gi og hjelpe og føre dem på rett vei. Og det er alle Guds tjeneres oppgave. Paulus er et forbilde for oss slik.

b) Han gav dem evangeliet, v. 8. Det var den største gaven: Guds evangelium er frihet og tilgivelse for syndere. Evangeliet betyr det glade, gode budskap, og det er ordet om Jesus for trette syndere. Apostelen visste at fikk de bare tak i det, var de frelst. Det de selv gjorde eller utførte kunne ikke hjelpe dem.

c) Han var villig å gi dem alt, v. 8. Han kunne til og med gi dem sitt eget liv om det kunne gavne dem. Så glad var han i de kristne og så myke ville han gjøre for å berge dem for himmelen. Ingen ting var altså for kostbart for at folk skulle bli frelst. Dette minner sterkt om hans ord i Rom. 9, 1-3 og Mose ord til Israel i 2. Mos. 32, 32. Det viser sjelenød og omsorg for sjelene og andres liv. Hva er vi egentlig villig til å gi?

d) Han arbeidet og var ingen til byrde, v. 9. Han gjentar det samme i sitt andre brev til dem, kap. 3, 8. Han og medarbeiderne strevet natt og dag for å klare seg selv. Paulus var som vi vet, teltmaker (Apg. 18, 3; 20, 34). Han ville ikke at de nye kristne skulle tro at kroppsarbeid var noe smått og uvesentlig, og heller ikke ville han komme i skyld til noen.

e) Han levde rett som kristen, v. 10. De var selv vitne til hvordan han hadde levd blant dem. Tre sterke ord benytter han her om livet sitt – tenk om alle kunne si det samme med rette: Han hadde levd hellig, rettferdig og ulastelig. Det betyr et hverdagsliv i samsvar med Guds ord og vilje, og er ikke uttrykk for at han er selvgod. Han vil bare vise dem at han forkynte ikke for å få noen fordeler for sin egen del.

f) Han bad også dem om å leve rett, v. 11-12. Han ville påminne hver og en. Nå sammenligner han ikke sin tjeneste med en mor. Nå var han som en far for dem – det var ofte far som rettledet og viste barna til rette. Det var om å gjøre for ham å få dem til å forstå at de skulle leve slik at også andre så hva sann kristendom var. Han som kalte dem til sitt rike, ville også kalle andre til den himmelske herlighet.

5. Hvordan leserne og motstanderne var, v. 13-16.

I dette avsnittet får vi et lite innblikk i hvordan tessalonikerne var. Og det var en del av hans forsvar: arbeidet hadde ikke vært unyttig. Fienden hadde nok prøvd å rive troen fra dem, men de var villige til å lide som kristne om det var nødvendig. Denne tida hadde de vist at troen var ekte og motstanderen ville ikke lykkes i å føre dem bort fra Kristus. Det er tanken i avsnittet.

a) De hadde tatt imot Guds ord, v. 13.

Han takker stadig for det. Forkynnelsen var ikke menneskeord, men i sannhet et Guds ord. Og det er bevis for at Det Nye Testamentet og brevene er inspirert av Gud. Paulus visste at dette ordet var kraftig (kap. 1, 5) og virksomt i de troende (jfr. Hebr. 4, 12). Ordet var effektivt i de troende, eller ”energisk” som grunnteksten sier. Paulus bruker dette ordet ofte i sine brev (18 av 21 ganger i Det Nye Testamentet, f. eks. i Rom. 7,5 og 1. Kor. 12, 6 og 11). Ordet fra Gud var ikke en død teori eller et tørt prinsipp for ham. Det skapte noe. Får Guds ord rom, skaper det frelse og et hellig liv. Og det er når vi bruker Bibelen slik, at det blir vekkelse og sant åndelig liv.

b) Leserne måtte lide for Jesu skyld, v. 14-15.

De hadde fått samme skjebne som de kristne i Judea som opplevde stor forfølgelse. Paulus hadde faktisk selv vært med i denne forfølgelsen da Stefanus ble stenet, Apg. 8, 3. Han forstod derfor hva som hadde hendt dem der. Motstanden fortsatte også etter hans tid. Og nå fikk de kristne i Tessalonika oppleve det samme. Kristendommen er slik at den vekker motstand når den er ekte.

c) Forfølgerne i Judea, v. 15

Uttrykket: ”deres egne landsmenn” må bety jøder. De hadde forfulgt Guds menighet i Judea som Paulus selv hadde deltatt i. Det samme gjentok seg her i Tessalonika. Jøder var delaktig i mordet på Jesus, selv om det var romerne som utførte handlingen, v. 15. Det sier også Peter, Apg. 2, 36. (Det betyr ikke at jødene i dag er de skyldige eller at alle jøder på den tid var det. Her taler vi om lederne på Jesu tid. Derfor kan vi være fullt og helt på Israels side i dag og kjempe for deres sak og rett.) Forfølgerne er ikke til Guds behag, v. 15b. Senere motstandere mot de kristne var hedninger og verdslige mennesker, f. eks. i Efesus, Apg. 19, 23ff.

d) Motstanderne hindret Paulus i å tale til hedningene, v. 16.

Paulus var hedningenes apostel og hadde nød og omsorg for dem. Skulle de bli frelst, måtte de høre evangeliet om Jesus og ta imot ham. Ingen kan bli frelst uten det. Da jødene sa nei til Ordet, vendte han seg til hedningene, Apg. 133, 46. Motstanderne ville slik fylle sitt syndemål og oppleve Guds vrede og dom over seg. Det siste uttrykket kan også oversettes slik: Vreden er kommet fullstendig eller for alltid over dem (gr.: eis telos).

IV. Paulus vil se dem igjen, kap. 2, 17-20.

I dette avsnittet vitner han om hvor glad han er i dem, og det like mye nå som før. Derfor vil han gjerne komme til dem igjen. Det er også et forsvar for ham: Han rømte ikke fra dem av fri vilje, han ble tvunget til det.

1. Han hadde vært skilt fra dem en stund, v. 17.

Han sikter her til det som hendte da de måtte reise derfra i hast om natta (Apg. 17, 10). Da hadde de vært i byen i omkring tre veker, v. 2. Nå bruker han et sterkt uttrykk for å være skilt fra dem. Ordet betyr egentlig å være foreldreløs, bli fratatt noe (gr.: aporfanizå), og ordet brukes bare her i NT.

Det hadde bare vart en kort stund, og Paulus har kanskje tenkt at han snart skulle møte dem igjen. Senere gjorde han også det (Apg. 20, 1-2) på den tredje misjonsreisen. Og kanskje han allerede da han skrev brevet hadde prøvd å komme dit. Han sier: ”at vi hastet desto mer for å få se deres ansikt”.

2. Han var ikke skilt fra dem i tanken, v. 17.

Hans hjerte var hos dem alltid. Uttrykket i Norsk Bibel: Ute av syne, men ikke av sinn, heter på grunnteksten: med ansikt ikke i hjertet. Det er et sterkt uttrykk for leserne levde i hans indre, de lå på hans hjerte – det handler ikke bare om et ytre kjennskap. Han ble trolig anklaget for at han ikke brydde seg mer om dem siden han nå var reist fra dem. Nei, sa han, de var ikke skilt ”med hjertet”. Han tenkte altså på dem og lengtet etter å møte dem. Det er mye en Herrens tjener må tåle av urette anklager, og det er ikke alltid lett å forsvare seg slik at folk forstår det rett.

3. Satan hindret ham i å komme tilbake, v. 18.

Bak all motstand mot kristendommen står djevelen. Paulus hadde forsøkt å komme tilbake til Tessalonika og ville gjerne dit. Han hadde prøvd både en og to ganger. Men det lyktes altså ikke. Satan hindret ham.

Hvorledes gjorde han det? Paulus går dessverre ikke i detaljer her, men det kan ha skjedd på flere måter. Kanskje lot han de troende få uvilje mot Paulus (jfr. Apg. 17, 9), eller Satan fikk noen til å gjøre mer opprør og motstand. Det er også mulig at Paulus ble syk eller noe annet som hindret ham. Satan er en tusenkunstner.

Det alvorlige er at Satan har stor innflytelse over menneskene – også når vi prøver å arbeide for Gud i misjonen og vinne mennesker for Gud. Han kan faktisk hindre oss i det, i alle fall for en tid. Derfor gjelder det å være våkne. Det er ”ondskapens åndehær i himmelrommet” som vi må ta på alvor (Ef. 6, 12). Jfr. Sak. 3, 1; Job 1, 6-12; Dan 10. Likevel er det slik: Den som tror skal seire. Kristus er den sterkeste.

4. Leserne av brevet er Paulus’ håp og glede og ære, v. 19-20.

Dette er egentlig merkelige ord om ikke helt enestående, se Fil. 4, 1. De kristne hadde lidd mye ondt av motstanderne og kunne lett bli mismodige. Kanskje hadde de små tanker om seg selv og trodde ikke de var noe verken for Gud eller mennesker. Her møter vi Paulus som har omsorg for de nye kristne og gir dem oppmuntring. Her er mye å lære for oss.

Så skriver altså apostelen at han setter pris på dem, og det skal også gjelde når Jesus kommer igjen. Med det vil han også få dem til å se at målet er det viktigste, ikke hva det opplever her og nå. Jesu gjenkomst er et hovedtema i disse brevene. Alle troende som han har vunnet for Gud er hans glede og ære og håp. Blant dem er også tessalonikerne. Allerede her på jorden får apostelen glede seg over at Guds rike vokser, uten at han selv tar æren for det.

Kap. 3.

V. Timoteus reiser til Tessalonika, kap. 3.

Paulus skriver fremdeles om hvor glad han er i dem, og nettopp derfor vil han sende Timoteus til dem. Og han kom tilbake med en god melding, derfor gleder han seg hjertelig. Han ber også stadig for dem at de må få møtes igjen, og han ønsker at de må vokse i den kristne tro.

1) Timoteus reiser til dem, v. 1-5.

Her finner vi grunnen til at han blir sendt til Tessalonika.

a) De kristne lengtet sterkt etter å få vite hvordan det stod til med de kristne der, v. 1. Derfor ble de enige om at Timoteus skulle reise, og Paulus og trolig Silvanus skulle bli igjen i Aten. De kunne ikke lenger holde ut, slik lengtet de etter å få vite mer om leserne. Den gangen var jo ikke kommunikasjonene så gode og enkle som nå. Og vi merker her en sann kristen broderkjærlighet.

b) Timoteus blir kalt deres bror og Guds tjener i Kristi evangelium. Paulus hadde full tillit til ham og stod i et nærmere forhold til ham enn til noe annen, ser det ut til. I grunnteksten er brukt to ord for tjener: I noe manus er brukt ordet diakonos, som ikke alltid har samme betydning som hos oss (i ordet diakon), Apg. 6. Det kan også brukes om å tjene Gud med Ordet (1. Kor. 3, 5). I andre manus er ordet for medarbeider (synergos) brukt, 1. Kor. 3, 9. Her kan disse to ordene dekke hverandre og ha samme betydning. Timoteus var medarbeider og skulle bringe dem Kristi evangelium. Det skulle gi dem styrke. Han skulle minne dem om troen, oppmuntre dem til å holde ut. Alt dette er nødvendig for oss alle.

c) Paulus var redd for at trengslene ville skade dem og gjøre dem ustadige og vaklende, v. 3-4. Dersom motstand og forfølgelse varer lenge, kan det være fristende å gi opp. Da behøver de å få høre et godt ord. Det er ikke så ulikt vår tid, ja alle tider. De usikre behøver ekstra hjelp, og vi skulle ta oss tid til å gjøre det. Men trengselen burde ikke ha kommet uventet på dem. Paulus hadde sagt at de troende måtte lide for sin tro. Vi er ”satt til det”, dvs. troen på Jesus fører til trengsel. Verden vil alltid hate Guds barn fordi den ikke kjenner Frelseren. 1. Johs 3, 1. Nå så de at slik gikk det. Det ekte kristenlivet vil føre til motstand.

d) Den som står bak all slik motstand er djevelen, v. 5. Han er den store frister. Det var han som fristen Jesus i ødemarken, Mat. 4, 3, og alle troende senere. Paulus visste hvor sterk han er, og han fryktet for at Satan skulle lure dem og arbeidet være til fånyttes. Denne tanken kunne han ikke holde ut og måtte derfor sende bud til dem. – Vårt arbeid for Gud er også unyttig om ikke de troende blir bevart hos Jesus. Det er ikke nok at de bøyer kne og ”kommer med”. Hele tiden skal vi ha omsorg for at de blir værende hos Jesus.

2) Timoteus kommer tilbake, v. 6-10.

Det er helt tydelig at denne turen har hatt svært mye å si for Paulus. Det er som om han var i angst dag og natt for hvorledes det gikk dem. Det var ikke selvsagt at de ville holde ut. Han kjente Satan og hans listige angrep. Ef. 6, 11.

a) Timoteus kommer med et godt bud, v. 6.

Han opplevde at troen og kjærligheten deres var etter Guds ord og vilje. Det må bety at både kristentroen og livet var rett. Han merker også at de ikke hadde glemt Paulus og de andre.

b) Timoteus trøster Paulus, v. 7-8.

Uttrykket ”i alle vår nød” viser at trengselen var stor for Paulus også etter at de hadde reist fra Tessalonika. Meningen er nok at det ofte var forfølgelse. Men tanken på de kristne vennene i Tessalonika har ikke gjort striden mindre.

Men nå ble Paulus trøstet. Det stod vel til med de troende! Nå kunne han virkelig leve. V. 8. Livet for Paulus var ikke velstand og menneskelig hygge og trygghet. Nei, spørsmålet var hele veien: Hvordan stod det til med de kristne? Stod de stødt i troen på Jesus? Han kunne ikke leve føpr han visste det. Og nå var budet kommet. De levde i troen på Jesus!

c) Hva kan Paulus gi Gud som takk? V. 9-10.

Det er bare et retorisk spørsmål og har ikke noe svar her. For han kan egentlig ikke gi Gud noe. Saken hører Gud til, han kjenner bare nåde og glede over å få se at Gud frelser og bevarer menneskene. Likevel kunne han ikke slå seg til ro slik heller. Han visste at han var i Guds sted og skulle arbeide for ham. Derfor bad han natt og dag om å få komme tilbake til dem.

Det er særlig to ting som lå tungt på hans hjerte nå: Ført å utfylle det som ennå mangler i deres tro. Hva betyr det? Det må ha med voksteren i troen å gjøre. Tessalonikerne var nyfrelste og hadde mye å lære og erfare: Om hvorledes frelsen var, hva Jesus hadde gjort for dem og hav de eide i ham. Kristenlivet er heller ikke alltid enkelt. – Hvorledes skal vi leve rett som kristne i alle ting? Alt dette ville han gjerne få tale med dem om. For han visste at da ville de lettere stå fast mot alle fristelser.

3) Alt er i Guds hånd, v. 11-13.

Dette må være overskrift her. Vi kan lengte og ønske og be om å få noe. Men alt er i Guds hand. Han vet hva som er best.

a) Han skal lede Paulus til dem, v. 11.

Herren er både Gud og Far, og nå vil han gi dem det beste. Ordet lede er på gr. Katevthynå betyr å gjøre veien rett og sette den i stand. Og den grammatiske form og tid viser at oppfyllelsen av ønsket var mulig, sier Rienecker. Se også Apg. 20, 1ff.

b) Han skal gi mer kjærlighet, til de troende og til alle, v. 12.

Her gjelder det den forpliktende kjærligheten (agape). Han setter seg selv opp som eksempel: liksom jeg. Man må leve et sant kristenliv om man skal bruke seg selv som eksempel for andre. Og det kunne Paulus.

c) Han skal styrke dem til Jesus kommer igjen, v. 13.

De skal bli ulastelige i hellighet, sier han. Det er sterke ord og kan ikke bety at de eller vi skal leve et syndefritt liv på jorden i det daglige. Det kan ingen. Det går også fram av ordene her: Det skal skje for vår Gud og Faders åsyn når vår Herre Jesus kommer igjen. – Vi blir aldri ulastelige blant mennesker. Der vil vi stadig falle og feile uten at vi egentlig vil det. Men vi skal ikke avsvekke disse ordene og tillate oss å være slurvet i livet. Det ødelegger mye for Guds sak.

Likevel får vi hvile i dette: I Kristus er vi skjult i hans rettferdighet og hellighet, og der er vi fullkomne. Og det skal vise seg når han kommer igjen. Her er ett av hovedtemaene i brevet: Jesus kommer igjen. Dette tema kommer igjen med full styrke i kap. 4. Nå blir vi minnet om at han kommer igjen med alle sine hellige. Det må være de troende og ikke englene (som i 2. Tes. 1, 7). Og da skal han vise de troende fram som fullkomne, fordi vi er skjult i Kristus Guds Sønn.

Kap. 4.

VI. Paulus formaner leserne, kap. 4, 1-2.

I dette avsnittet formaner Paulus sine venner til å vokse i hellighet og til å holde seg borte fra synden. De to ting hører sammen. Og han roser dem fordi de elsker hverandre og formaner dem til å fortsette med det og leve et stille og arbeidsomt liv.

Paulus ber og påminner dem slik han sikkert også har gjort det muntlig da han var hos dem, v. 1. Og det som ligger ham på hjertet er hvorledes de skal leve og tekkes Gud. Han tenker på dagliglivet og måten de skal leve på i det hele. De har lært en del om det før, og han er sikker på at de følger rådene og retningslinjene de fikk av ham.

Men nå formaner han dem til å gjøre framgang i dette. Livet måtte ikke bli stillestående. Liv er vokster. Og budet er egentlig ikke hans. De var gitt ”ved Herren Jesus”, v. 2. Og det må bety at ordene har Jesu autoritet og stammet egentlig fra ham. Bibelen er ikke menneskeord, men Guds ord. Det gjelder også Paulus’ ord.

1) Formaning om ekteskapet, v. 3-8.

Her taler han rett ut om hva som er Guds vilje om det 6. bud, og at det hører med til helliggjørelsen. Hellighet er ikke søndagskristendom eller tale på bedehus og i kristent lag. Det hører livet til – her er det tale om ekteskapet.

a) Folk skal holde seg fra utukt, v. 3.

Utukt (hor) er seksuelt samliv før og utenfor ekteskapet og omfatter all umoral på det området. Dette er ikke like lett for alle og heller ikke er det likt til alle tider eller i alle kulturer. Her skal vi huske at disse kristne var nettopp kommet fra det ville åg rå hedenskapet der seksuallivet var friere og løssluppent. Når de nå skulle leve et nytt liv i avholdenhet, kunne fristelsene bli mange. Derfor kommer denne formaningen med stor styrke til disse kristne. Og vi lever nå i en tid der dette er meget aktuelt. Derfor skal vi holde fram og følge den bibelske formaning.

b) En ektemake i hellighet og ære, v. 4-5.

Her er det tydelig at Paulus taler i motsetning til hedensk praksis som er ugudelig. Motivet for ekteskapet er ren kjærlighet fra begge to, og av lyst eller begjær. Sammenhengen viser at det menes seksuelt begjær. Likevel kan det også bety andre ting som fører til et galt ekteskap. Det må ikke være penger eller makt og ære som ligger til grunn. Da skal en ikke undres over at det blir mislykket. Nei, vi skal velge ektemaken i hellighet, etter Guds vilje og plan. Og da må vi be mye til Gud slik at hans tanker når oss. Da blir det vellykket.

c) Gjør ingen urett, v. 6.

Vi skal ikke gjøre andre kristne urett. Det er ikke sagt hva slags urett det er tenkt på her. Det kan henge sammen med det å finne seg ektemake, som vist ovenfor. Oversettelsen av 1978 kan tale for det, der det står: I disse ting. Det var ikke uvanlig i hedenske miljø at noen hadde seksuell omgang med kona eller datter til en annen i miljøet, også troende. Paulus vil advare mot det. Men det kan også være tale om pengesaker, eiendom o.a.

Grunnen til disse sterke formaningene er at Gud ikke aksepterer det: Herren vil hevne alt slikt, det vil han vil dømme all urett, også når det skjer blant kristne. Det har han forkynt før, og gjentar det her. Guds kall til oss er hellighet, ikke urenhet, v. 7. For det er Gud som har gitt os det 6. budet, det er ikke menneskeord. Den som avviser det, avviser egentlig Gud selv. V. 8. Men Gud har gitt Ånden i våre hjerter. Den vil opplyse oss om den rette veien og gi styrke og kraft til å gå den når fristelsen kommer. For Ånden er Gud.

2) Broderkjærlighet, v. 9-12.

Kjærligheten er også en del av helliggjørelsen, v. 3. Egentlig trenger han ikke minne dem om det. Han har nettopp skrevet at Gud har gitt sin Ånd i dem, v. 8. Og nå sier han at de er lært av Gud, 1. Johs 3, 11 til å elske hverandre. Han tenker da på den nye natur som de har fått i gjenfødelsen, 2. Pet. 1, 4. Den vil følge Guds vilje, og det er også å elske hverandre,

De elsker ikke bare sine egne i nærmiljøet, men i hele Makedonia, v. 10. Paulus hadde ikke noe å kritisere dem for slik. Det han ville formane dem til var å gjøre mer framgang i det. Det samme har han sagt før, v. 1. Vi kan aldri bli ferdig her og har aldri nådd målet.

En ekstra formaning gjelder måten de skal leve på, v. 11. De skal sette sin ære i å leve stille, ta vare på sine egne saker og arbeide med hendene. Også dette har han sagt før. Noen har trolig tenkt at det ikke var nødvendig å arbeide mer. For Jesus kommer snart. Vi kjenner til den samme tendensen fra senere tid også. De kan ha vært ”overåndelige” og mente det jordiske var uverdig for en kristen. Slike tilløp slo han hardt ned på.

I dette avsnittet tar han med et ord om de som står utenfor, v. 12. Han tenker da på hedninger og de ufrelste som er utenfor Guds rike. De skal ferdes sømmelig med dem slik at de ikke støter noen unødig. Og her er vi inne på viktige sider ved kristenlivet til alle tider. Det er trolig det han tenker på når han sier at de skal leve et stille liv.

Vi har lett for å gjøre noe som skader slik at andre får et feil inntrykk av kristendommen. Det var ikke alltid vi gjorde det med vilje eller bevisst. Men det var kanskje lite gjennomtenkt, og så ble vi til skam for evangeliet. Jfr. Rom. 2, 24 og 13, 13.

Heller ikke skal vi trenge til noe, det vil si være avhengige av noen som gir oss gaver. Målet for alle må være å klare seg selv materielt og heller ha noe å gi til de som virkelig trenger det. Det gjelder både gaver til sosialt arbeid og til misjonen. Også dette har et klart budskap til våre dager.

VII. Jesus kommer igjen, v. 13-18.

I hvert kapittel i dette brevet har det vært en henvisning til de siste tidre og Jesu gjenkomst (kap. 1, 10; 2, 19; 3, 13; 4, 16; 5, 2 og 23.). Det er et hovedtema i brevet, og det kommer igjen i 2. Tess.brev. Nå kan vi ikke vente å finne alle sider ved Jesu komme i ett brev eller i noen få avsnitt.Derfor skal vi alltid være forsiktige med å bygge en lære på enkelte utvalgte vers eller avsnitt. Vi skal heller ikke her skrive om hele læren om de siste ting. Men en del er sagt om dette her.

1) Sorg over de døde, v. 13-14.

Vi vil alltid komme til å sørge over våre kjære som går bort. Det er ikke noe galt i det. Selv om sorgen ofte kan dempes med tiden, vil den være sterk og tung i begynnelsen. Vi har knyttet til dem med sterke bånd, og det kjennes vondt når de rives av. Kanskje skjer det brått og uventa. Noen kristne i Tessalonika har trolig opplevd slike stunder og spurt seg selv hva det skulle være godt for.

Nå vil Paulus trøste dem (4, 18): Det er rett at vi sørger, sier han, men vi sørger ikke slik som hedningene. Vår sorg er på en annen måte fordi vi har noe bak grava. Vi har et håp bak døden. Vi vet at vi eier noe der – et nytt og bedre liv. Det er lyset som stråler over dødsstunda for en kristen. Hvor mørk og kald må ikke ei gravferd være der de ikke har det. Det er bare fortapelsen og det evige mørke som venter.

Grunnen til at vi er sikker på dette er Jesu død og oppstandelse, v. 14. Vi går liksom i hans fotspor her også. Så sant han stod opp, skal vi gjøre det. Dette har Paulus skrevet mer om i 1. Kor. 15: Kristus er førstegrøden av de hensovede, v. 20. Og de som hører Kristus til, skal bli levendegjort når han kommer igjen, v. 23. Så sikkert er det.

Disse ordene er trolig rettet mot hedenske retninger i Hellas. De lærte at det ikke var noen framtid for legemet, som kalles sjelens fengsel. De tenkte bare på en uklar tilværelse for sjelen. Og det kunne ikke tilfredsstille. Bare den bibelske lære om Jesu komme kan det. Derfor kan vi egentlig gå døden og framtida i møte med frimodighet.

2) Levende og døde kristne står likt her, v. 15.

Det er klart at Jesus kommer og henter sine. Det visste de. Men hvorledes var det med de døde kristne? Blir de igjen når Jesus henter de levende? Det må ha vært et diskusjonstema i Tessalonika når Paulus skriver slik.

Nei, sier Paulus. Her har han et ord fra Herren til dem.. Det er garantien f or sannheten. Han har fått en åpenbarelse fra Gud om flere ting (Kol. 2, 26; Ef. 3, 9). De som lever ved Jesu gjenkomst skal ikke komme i forveien eller ha noen fordel framfor de andre. Det er et hovedpoeng for ham å vise at alle troende står likt når Jesus kommer igjen. Han viser her at kristendommen ikke skal være utryddet når Jesus kommer. I de siste tider skal det ikke bare være hedninger og frafalne på jorden, selv om det ser mørkt ut. En flokk Guds barn vil også være her da.

3) Herren selv vil komme, v. 16-17.

Herren er Jesus. I disse versene får vi et innsyn i flere sider ved de siste tider. Det kan da være nyttig å sammenligne med 1. Kor. 15, 23ff og 51ff.

a) Jesus kommer ned fra himmelen.

Det er første steg. Vi har altså å gjøre med Jesu gjenkomst – men det er verdt å merke seg at det står ikke her at han skal komme ned på jorda, slik noen tenker. Ordbruken tyder på at det ikke kommer til å skje, som uttrykket ”i luften” viser.

Måten denne gjenkomsten skal skje på blir så vist med flere bildeuttrykk: med bydende rop, med overengels røst og med Guds basun. Alle disse uttrykk er seierherrens måte å tale på. Nå er Jesus triumfatoren, den som seirer. Ropet kaller fram både døde og døde med autoritet. Hans røst når inn til alle. (Sml. Johs 5, 28f). Og basunen viser at det er kongen som kommer. Men det framgår ikke av disse uttrykkene at Jesus kommer synlig eller at røsten blir hørt av andre enn de troende. Det er ”klart”, sier W. Hendriksen.

b) De døde i Kristus vil stå opp.

Da må det være tale om en delvis (eller partiell) oppstandelse der bare Guds barn står opp. Og det må bety at noen graver blir åpnet (synlig eller usynlig), men ikke alle. Jeg synes det er vanskelig å se noe annet i dette verset.

Nå er Paulus nøye med rekkefølgen her: de skal stå opp. Meningen må være etter sammenhengen at de døde kristne ikke skal tape noe ved Jesu komme. Det må leserne ikke være redde for.

c) De kristne som lever.

Dette sier oss at det skal være kristne på jorden når Jesus kommer igjen. Ikke alle vil bli utryddet i trengsel og nød. Og de skal nå være sammen med de døde kristne fra alle tider og fra alle land. Dette blir altså en mektig samling av Guds barn – i sannhet en flokk som ingen kan telle.

Dette blir nå en samlet flokk av Guds barn. De skal sammen rykkes bort fra jorden. Plutselig og uventet forsvinner de. De kan være midt i sitt arbeid eller hjemme med familien. Etter som dette skjer over hele jordkloden på samme tid, vil noen også sove eller være i ferd med å stå opp.

Det blir en fryktelig dag for verden som da må skjønne at det var sant det de kristne sa. For mange år siden kom det ut en bok med tittelen: ”Så var det sant likevel.” (Den er senere kommet i ny utgave og ny tittel.)

I et øyeblikk skal det skje, 1. Kor. 15, 52 – eller: i et atom av tid en udelelig tid, som det heter. Så fort går det, og alle de sanne kristne er borte. Ingen får tid til å tenke seg om. Det har vi hatt rikelig tid til her i livet.

I den stunda blir alle Guds barn forvandlet, både legemlig og åndelig (1. Kor. 15, 51; Fil. 3, 21; 1. Johs 3, 2). Vi blir lik Jesus og fri fra all synd og skavanker.

d) Vi skal rykkes i skyer opp i luften.

Han utdyper ikke mer hva disse skyene er, men uttrykket er brukt om de troende døde som er omkring oss, Hebr. 12, 1. Kan det da ikke rett og slett bety at de troende blir samlet i flokker (skyer) fra hvert sted der de bor. Ordet står i ubestemt flertall. Skyer av frelste fra Norge, Amerika, Afrika, Asia, Europa. Og Jesus vil finne alle sine. Ingen blir glemt og bare de som er gjenfødt blir med denne dagen.

e) Alltid med Herren.

Da skal vi aldri skilles mer fra ham. Her kan vi ofte føle at vi er skilt fra Jesus på grunn av mørke og tunge tider. Heller ikke det skal vi oppleve der. Og intet frafall mer. Vi skal bære den himmelskes bilde og eie et åndelig legeme som Jesus har. 1. Kor. 15, 44-48.

Vårt rike er i himmelen. Fil. 3, 20. Vi har en bygning av Gud i himmelen som vi lengter etter, og vi vil gjerne komme hjem til Herren. 2. Kor. 5, 1-8. Men det står ikke noe mer her om hva som skal skje senere eller om rekkefølgen.

4) Trøst, v. 18.

Dette skal vi trøste hverandre med, står det. Vi som tror på Jesus har en lys og god framtid foran oss. Døden er ikke det siste. Ordet står i imperativ: en oppfordring til å hjelpe hverandre når sorgen kommer i et hjem eller når trengselen blir stor og tung for Guds folk. Da skal vi si til hverandre: Han kommer snart – og henter oss bort fra dette livet og inn i den evige og gode himmel.

Kap. 5.

5) Jesus kommer uventa, kap. 5, 1-15.

Ingen vet dag eller time når han kommer (Mat. 24, 36). Å erkjenne det hører med til å være sann og edru i troen.

a) Paulus behøver ikke å skrive til dem med rettledning og formaning om dette, v. 1. Det må han ha gjort da han var hos dem. Og de vet at herren kommer som en ”tyv” om natta, v. 2. Kjennetegnet på tyven er nettopp at han kommer uventa og i hemmelighet. Han annonserer ikke på forhånd hva tid han skal komme. Mange mennesker vil oppleve dagen med undring og frykt. De var ikke forberedt på det som kom.

b) I tiden før han kommer vil det være tale om fred og trygghet i verden, v. 2. Folk skal være opptatt av fredsbevegelser. Når de sier det er fred og ingen fare, står det. Folk vil nok slå seg til ro med det og tro det blir fred midt i ufreden. Men de har forregnet seg. Det kommer en brå undergang som føderier over kvinnen. Hadde de altså tenkt mer, ville de sett at det ville gå slik. Men de tilhører mørket. Dommen og straffen skal de likevel ikke slippe unna. Den kommer.

c) De troende er derimot ikke i mørket, v. 4-5. De lever ikke i synden, men i syndsforlatelsen. Det er å leve i lyset, 1. Johs 1, 7-9. Derfor kommer ikke dagen uventet på Guds folk uansett hva tid det skjer. De er forberedt. Å leve og å være i lyset betyr rett og slett at en lever i erkjennelsen og bekjennelsen av synden og i troen på blodet som renser oss. Å være våken betyr å holde seg orientert for å se hvor langt det lir med tiden. Da vil vi skjønne av de lange skyggene at dagen heller. ”Tidens tegn forkynner nå at Jesus kommer…”

6) Formaning til de troende, Kap. 5, 6-11.

Når det er tale om de siste tider i Bibelen, er det nesten alltid knytt sterke formaninger til det. Jesus sier flere ganger: Våk derfor! Når han taler om sin gjenkomst. Mat. 24, 42; 25, 13.

Slik er det her også. Faren for en troende er søvn, v. 6. Han kan bli sløv og komme bort fra Jesus og slik ikke være rede når midnattsropet lyder. Søvn og drikke hører natta og verden til, v. 7. Guds folk er ikke hjemme der, v. 8. Å høre dagen til er å være frelst og å være våken og edru.

”La oss derfor”, sier Paulus. Samme fare gjelder for Paulus også. Derfor er dette en oppfordring der han selv er inkludert.

Gud vil at vi skal vinne den endelige frelse etter døden og ikke fortapelsen, v. 9. Himlen er vårt håp og Guds vilje. Og det har han vist ved å sende sin Sønn for å dø for våre synder, v. 10. Han døde nettopp for å redde oss ved å ra dommen på seg selv. Slik skulle vi gå fri. Vi skal få leve med ham enten vi våker eller sover – og her er det selvsagt ikke ment åndelig søvn og sløvhet, men bokstavelig. Meningen kan være to ting: Enten Jesus kommer om natta når vi ikke ser hva som skjer eller om dagen, vil han hente oss hjem. – Men det kan også vise til de to gruppene som er nevnt i kap. 4, 15-17: Enten vi er døde eller vi lever når Jesus kommer igjen, skal vi få leve med ham i herlighet.

Derfor skal vi påminne og oppbygge hverandre. De gjør det allerede. Likevel trenger de en slik påminning til å påminne! Vi mennesker har så lett for å glemme de mest selvfølgelige ting. Og det gjelder mer og mer etter som vi blir eldre. - Hva gjelder denne formaningen her? Vi samler hovedordene slik:

a) Våk og vær edrue, v. 6.

Å våke og å være åndelige edru er en del av det hellige liv. En edru mann lar seg ikke rive med av nye retninger og er heller ikke likegyldig i tjeneste og ansvar. Han er stødig og sunn i tro og liv.

b) Vær kledd i brynje, v. 8.

Dette minner om ordene i Ef. 6, 13-17 om Guds fulle rustning. Men her gjelder brynjen først og fremst troen og kjærligheten. Brynjen skulle bevare hjertet og de vitale delene i kroppen. Troen på Jesus og kjærligheten (her agape) er forsvarsvåpen i striden mot søvn og åndelig død. Kjærligheten kan oppfattes subjektivt – som vår kjærlighet til Gud, eller objektivt, om at Gud elsker oss i Kristus. Det siste er utvilsomt det som gir mest kraft og frimodighet i tjeneste og strid.

c) Bruk hjelmen.

Her er det ikke den frelse vi eier nå han taler om. Her tenker han derimot på den endelige frelse i himmelen etter døden og Jesu gjenkomst. Og den skal vi ikke slippe eller miste. For dette håpet om frelse bærer oss gjennom de største trengsler og vansker – til evig trygghet.

La oss minne hverandre om det, sier Paulus.

VII. Formaninger, Kap. 5, 12-22.

Paulus har ofte mange formaninger i sine brev. De kan komme spredd omkring i brevet. Men oftest kommer det et avsnitt til slutt med formaninger. Det skjer også her. Han bruker flere slags ord når han skal formane: v. 12: vi ber dere; v. 14: vi formaner dere; v. 15: Se til; v. 27: Jeg tar dere i ed (nyno-38: eg manar dykk; NO-78: For Herrens skyld ber og pålegger jeg dere: Dansk-48: Jeg besværger jer.

Han vil liksom si det på flere måter, og det ligger ham på hjerte at de skal forstå og gripe det. Han er ikke ensporet men formaner på mange felt i kristenlivet.

1) Om forkynnerne, v. 12-13.

I de nye forsamlingene av troende var det forstandere. De arbeidet iblant dem og formante dem. Det var trolig et fast presteembete – det er ukjent i Det Nye Testamentet. Ordet betyr at noen er satt framfor de andre eller skal styre. Her har det trolig vært noe som tilsvarer de eldste, altså dugelige menn som Paulus hadde innsatt som ledere og forkynnere. De troende skulle respektere dem, v. 12. Dette ordet betyr å kjenne eller anerkjenne dem.

a) De kristne skal holde disse arbeiderne høyt i ære og kjærlighet, men ikke fordi de var bedre mennesker. Det er for gjerningens skyld de skal se opp til dem. Det er forkynnelsen og arbeidet i Guds rike han er opptatt av.

b) Og de skal holde fred med hverandre! Paulus har trolig hatt mistanke om at det har vært strid nettopp om forkynnelsen og talerne. Slik strid har lett for å utvikle seg, det ser vi bl. a. i Korint (1. Kor. 3, 3-5). Og det samme er kjent i vår tid og for så vidt i hele kirkehistorien. Mange sekter og kirkesamfunn er opp stått ved uenighet om forkynnelsen. Tenk om alle hadde holdt seg strengt til Guds ord!

2) Ulike formaninger til ulike grupper, Kap. 5, 14-15.

Ikke alle behøver det samme, derfor skal forkynnere og ledere kjenne sine tilhørere godt. Noen trenger tukt, andre trøst og godord. Nå formaner Paulus dem.

a) Irettesett (påminn) dem som ikke skikker seg vel (de uskikkede). Ordet på grunnteksten her betyr de som ikke går i takt (ataktos). Det er brukt om soldater som ikke kan marsjere. Det er ikke mennesker som skal bestemme hva som er rett. Det gjelder å være i takt med Guds ord. Når noen glir bort fra det, skal vi påminne dem og vise dem hva Guds vilje er. Paulus bruker bestemt artikkel og vet nok at det finnes slike der. De lever uten å gi akt på det Guds ord sier om livet vårt.

b) Sett mot i de mismodige – eller trøst dem. Ordet ”mismodige” her betyr ”de små sjeler” og er bare brukt her i Det Nye Testamentet. I Jes. 35, 4 (på gresk) er det oversatt med ”de urolige hjerter”. Det er slike som ikke har funnet en fast og sikker grunn for sitt trosliv. De trenger trøst og oppmuntring. Slike må vi altså være forsiktige med å dømme og kritisere.

c) Bistå de svake. De svake og skrøpelige kristne trenger ofte mer hjelp enn vi tenker over. Det skal så lite til før de ligger nede. Ordet betyr kanskje svakhet både til sjel og legeme her – det står så generelt.

d) Vær tålmodige mot alle. NO-78 oversetter her: Vær overbærende, og i NO-38 står: Ver langmodig. Vi møter mange slags mennesker i livet, og ikke alle er like greie å være sammen med i kortere eller lengre tid. Oppfordringen her er sikkert nødvendig. Ordet betyr å holde ut lenge. Vi skal ikke går noen forbi. Her er alle inkludert.

e) Ikke gjengjeld noen.

Når vi opplever noe ondt fra andre mennesker. Vil det gamle mennesket (kjødet) slå igjen og hevne seg. Gjør ikke det, sier Paulus. Det vil bare gjøre det onde verre, og vi selv blir onde i vårt sinn og hjerte. Det er den negative reaksjonen på ondskapen.

f) Gjør godt.

Vårt svar mot det onde må være noe godt. Det er det positive svaret. Jag etter det gode, står det. Det må bety at det ikke ligger oss nær – vi skal ”streva alltid etter det som er godt” (Nyno-38). Det nye gudslivet i oss vil alltid gjøre det gode, men kjødet holder igjen. Jfr. Rom. 7, 19-23.

Og dette skal vi gjøre mot alle troende og mot alle. Det er ikke alltid like lett å være god mot sine nærmeste, vi kjenner dem så godt. Men se til at dere gjør det, sier Paulus.

3) Nye generelle formaninger, Kap. 5, 16-22.

Her får vi en rekke nye formaninger og oppfordringer til de troende. Hvor rikt og godt ville ikke livet som kristen være om vi alle fulgte dem! De er satt her for å hjelpe oss og ikke for å avgrense friheten eller livsgleden vår. Det er når vi følger dem mer og mer at livet blir rett og rikt. Derfor vil vi ta imot dem fra Guds hånd:

a) Vær alltid glade, v. 16.

Filipperbrevet er kalt gledens brev, og der får vi denne oppfordringen: Gled dere i Herren alltid. Kap. 4, 4. Det er den kristne glede det gjelder. Det er ikke rent menneskelig og naturlig glede Paulus skriver om. Det er frelsesfryden, gleden over at navnet er skrevet i Livsens bok. Luk. 10, 20. Denne glede er slik at den varer i tunge stunder så vel som i gode dager. Det hadde Paulus erfart kort tid før han kom til Tessalonika. Da sang han lovsanger sammen med Silas i fengslet i Filippi. Apg. 16, 25.

Nå kan vi undre oss over at han formaner dem til å være glade. Går det an å bestemme seg til å være glad? På grunnteksten står uttrykket i presens imperativ aktiv. Det betyr at ordet er ment som en oppfordring til en vedvarende glede. Men det er ikke tale om å bestemme seg for noe. Spørsmålet er hvor en skal hente gleden fra. Hvis vi prøver å hente den fra oss selv og vårt eget kristenliv, vil det mislykkes. Vi må hente gleden fra Kristus og hans frelsesverk for oss. Det er en vedvarende grunn til å glede seg stort. Paulus må ha hatt slike ”baktanker” med oppfordringen. Det er samme tanke i Hebr. 12: Se på Jesus så du ikke blir trett og mismodig – for da blir du fylt av Guds glede.

b) Be uten opphold, v. 17.

Bønn er å tale ut med Gud om alt. Vi har lov til å legge både problemer og medgang i Guds hånd og be om hjelp og trøst. Han er der alltid. Derfor kan vi alltid be. Det betyr ikke at vi skal sitte med folda hender hele dagen og be med ord.

Men vår ånd, tanke og sinn kan alltid være vendt mot Gud. Og vi må heller ikke tenke at alt går godt uten bønn verken i kristenliv eller kristent arbeid. Det kan være en fristelse etter en tid som kristen og når arbeidet i Guds rike er godt organisert og vi har flinke talere. Nei, sier Paulus. Be alltid, uavlatelig.

c) Takk for alt, v. 18.

Takk er ofte satt sammen med bønn i Bibelen, Ef. 5, 19f; Kol. 4, 2. En har sagt at takk holder bønnens dør åpen. Nå er det ikke lett å takke for alt. Men ofte glemmer vi å takke for det gode som det er lett å takk for, slik som de ni spedalske menn (Luk. 17, 12ff.). Og ofte klager vi når motgangen kommer som det ikke å takke for.

I dag hører vi dessuten mange kristne står fram og sier de ikke kan og ikke vil takke for alt, for de mener at Gud ikke kan tillate så mye ondt i verden. Når Paulus sier at vi skal takke for alt, må det bl.a. bety: i medgang holder det oss ydmyke, og i motgang holder det oss oppe. For vi vet at ingen ting kan hende oss uten at Gud tillater det. Det er også lett å bære det vi takker for.

Ved denne oppfordringen får vi også et tillegg: Det er Guds vilje å takke, slik det også er sagt om helliggjørelsen, kap. 4, 3.

d) Utslokk ikke Ånden, v. 19.

Den Hellige Ånd arbeider med menneskene – både de ufrelste og de troende. Han overbeviser oss om synd og frelse. Jfr. Johs 16, 6ff. Nå er dette ordet her skrevet til oss kristne. Og vi er fremdeles skrøpelige mennesker og feile og synde på mange måter. Da kommer Ånden til oss og ber oss om å bekjenne og vende om og tro på det rensende blod. Den advarer oss også mot synd når fristeren kommer. Da sier Paulus: Gjør som Ånden sier! Følg dens røst.

e) Forakt ikke profetisk tale, v. 20.

Profetisk tale kan være to ting: Spådom om framtida (som ofte i Det gamle Testamentet), eller sterk åndsbåren forkynnelse (1. Kor. 14, 3). Den første kristne tid var kanskje mer preget av dette siste enn senere tider. Noen mener at v. 19 og 20 henger sammen slik: Ånden driver dem til å profetere. Vi at den gammeltestamentlige profetien om framtida er over. Vi har en fullstendig åpenbaring i Bibelen. Vår oppgave er å gå til det ordet, og det skal vi ikke forakte.

f) Prøv alt, v. 21.

Ordet for å prøve betyr å teste ut og så godkjenne om det består prøven. Med tanke på ordet foran om profetisk tale, er det en oppfordring til å prøve all forkynnelse om den stemmer med Guds ord. Bare den forkynnelse som er etter Guds ord, er god. Den skal vi holde fast ved. Det gjorde de i Berøa (Apg. 17, 19f). Dette gjorde at de var av et edlere sinn enn folk i Tessalonika (det er her ikke tale om de kristne, men folk flest som var motstandere). Derfor trenger de nettopp en slik formaning her.

Nå kan vi godt ta ordet i en videre og mer omfattende betydning. Vi skal prøve ut alt kristelig arbeid og kulturelt og politisk arbeid også. Vi må se om det samsvarer med ”lovene” i Guds rike. Vi er ikke forpliktet til å godta og følge alt vi får servert. Bare det gode skal vi holde fast ved. Det var godt om vi gjorde det mer.

g) Hold dere borte fra alt ondt, v. 22.

Paulus er redd synden. Den er gift og ei ånd som trenger inn i alle kroker av livet. Det onde førerv aldri noe godt med seg. Vi kan ikke drive det onde ut med noe ondt. Og vi skal ikke leke oss med det. For det onde har smitteeffekt.

Det finnes mange slags former av ondt, noe er fint og andre er stygt og grovt og dermed mer synlig. Det er bare ett botemiddel og ett råd mot synd og ondskap i denne sammenheng: Vend deg bort fra det. Flykt fra synden (1. Tim. 6, 11). Det gjorde Josef da han ble fristet til synd (1. Mos. 39, 12). Vi finner også andre slik sterke formaninger mot synden i Bibelen, f. eks. 1. Pet. 2, 1.

4) Ønsker og hilsen, Kap. 5, 23-28.

I disse avslutningsordene finner vi ønsker fra Paulus og et løfte fra Gud. Til slutt kommer hilsen og den vanlige velsignelsen.

a) Ønske om helliggjørelse, v. 23.

Gud er fredens Gud – både ved at han skapte fred mellom seg og menneskene på korset, og at han vil vi skal leve i fred med hverandre. Derfor er han kraften til alt for de troende. Han må gjøre oss hellige, vårt eget strev for å bli bedre fører ikke fram. Da må vi underordne oss hans vilje og ord.

Også gjelder det å bli bevart til Jesus kommer igjen. Både ånd, sjel og legeme skal bevares fullkomne og ulastelige, sier Paulus. Det må bety at hele vår personlighet skal være etter Guds vilje og plan. Vårt legeme er et tempel for Ånden (1. Kor. 6, 19), vi skal ikke sulke den til med synd og urenhet. Sjel og ånd er vårt indre liv og kontakt med det himmelske. Det er delte meninger om det er en to-eller tredeling her. (W. Hendriksen s. 146-150, note 113 taler om dette.)

b) Guds løfte, v. 24.

Gud er trofast, sier han. Han vil ikke svikte sitt ord og dermed sine løfter. Derfor kan vi stole på ham og legge alt i hans hånd. Han skal gjøre det – han vil utføre det ordet sier, også med tanke på den fullstendige hilsen i v. 23.

c) Paulus ber om forbønn, v. 25.

Han er ikke selvhjulpen. Ingen er det. Og han er ikke for god til å be en ny kristenflokk om forbønn. Han ber andre om det samme, som i Kol. 4, 3; Ef. 6, 19; 2. Tes 3, 1. Få ting kan styrke en kristen og en predikant slik som at de kristne om at de vil be. ”Det er makt i de follede hender….”

d) Hilsen til de kristne, v. 26.

Ingen skal være glemt eller utelatt. Alle brødrene i Kristus er medregnet. Han hilser med et kyss, slik vi ser arabere og russere gjør. Men det skal være hellig og ikke følelsesmessig og sensuell. Er det rent, er det tegn på vennskap. I vår kultur er det kanskje mer naturlig med et godt håndtrykk. Det kan fortelle mye!

e) Brevets lesere, v. 27.

En ekstra formaning ligger her. Alle skal få lese brevet. Gjennom hele dette brevet har vi merket tonen: Alle hører med, del dere ikke opp i klikker.

f) Velsignelse, v. 28.

Han ønsker at Jesu nåde må være med dem. De må leve i nåden og ikke la seg dra bort fra den – verken i synd og verdslighet eller inn i lovstrev og hykleri. Vår Herre Jesu Kristi nåde, står det. Alle navn og tittel er med og gir uttrykket stor styrke og autoritet. Det er som om vi ville si: Hans Majestet Kongen av Norge – og ikke bare kong Harald.

Alle brevene til Paulus har en slik velsignelse til slutt, selv om de ikke alltid er helt like. Den mest fullstendige apostoliske velsignelsen og hilsen er i 2. Kor. 13, 13.

Hovedsaken er klar: Det gjelder Guds rike – og hans nåde er livslov der. Den må vi alltid eie. Amen.